I 34 av disse åra var Erik Tofte bonde på Tuftan i Melhus. Bondelivet og nær kontakt med landbruket både før og etterpå, er ryggraden i boka, som har mange fine fortellinger og tidsbilder fra arbeidet på gården.

Slekta til Erik kom på gården i 1791, og mange var skriveglade folk, slik som dagens 75-åring. I ei bok skrev bestefaren alltid ned en oppsummering av året som hadde gått, helt siden 1892. Erik sin far fortsatte tradisjonen, og Erik etter det igjen. Nedtegnelsene gir verdifull dokumentasjon ennå i dag, enten det gjelder bygging og restaurering av hus eller avling, vær og vind.

Har skrevet fem bøker

Allerede i år 2000 kom Erik Tofte med sin første gårdshistorie, basert på de gamle handskrevne bøkene blant annet. Han søkte helt tilbake til svartedauden, da det også var bosetting på Tuftan i Nordgrenda. Seinere kom det bøker om jakt og utmark, slekt og den hittil mest kjente «Ordbok over Melhus-målet». I den nyeste boka «Livet mitt på Tuftan gjennom 75 år» gir han liv til slike tapte hverdagsord, som dreier seg om gamle arbeidsredskap, årstider, mat, arbeidsmetoder, uttrykk og mye annet. Dette gjør boka til en kultur-bevarer, i tillegg til flotte og detaljrike tidsbilder fra en oppvekst i etterkrigstida. Landbruket blir beskrevet over mange epoker, særlig detaljrikt ved overgangen fra handmjølking til bruk av mjølkemaskin, fra hest til traktor og hvordan husdyrholdet forandret seg. Han har også beskrevet hvilke følelser disse endringene brakte med seg på gården.

Ingen annen generasjon har opplevd omstillingene i landbruket så sterkt som dagens 75-åringer. For Erik er dette særlig sterkt, fordi han overtok gården så tidlig.

Ung gårdbruker

Erik var nettopp fylt 23 år da han ble bonde på Tuftan. I hele sitt liv har han bodd på gården, bortsett fra skolegang ved Trøndertun og Skjetlein, samt militærtjeneste. Faren døde da Erik var tre år, og han ble bare 40 år, da sjukdom tok livet hans. Mora Olga drev gården i 12 år, men det ble for krevende, og dyrt å leie inn mye arbeidshjelp. I 1957 ble gården forpaktet bort, og da kom også den første traktoren. Erik fortsatte å bruke ungdommens krefter på gården, og hadde et godt forhold til forpakterne. Den siste forpakteren innså at det aldri kom til å bli aktuelt å få kjøpe gården, og da han sa opp kontrakten ett år før tida, sto Erik klar til å overta, 23 år gammel.

I boka skriver Erik at mora ble søvnløs, og at en nabo uttalte at gården kom til å gå konkurs før året 1965 var omme.

Men Erik hadde vokst inn i oppgaven. Husdyrdrifta ble lagt om fra mjølkekyr til kjøttproduksjon og gris. Det ble satset mer på korn, og skurtreskeren kom. Erik bygde om fjøset, dyrket ny jord, grøftet og hentet inntekt fra skogen.

Født til bonde

Erik var yngst i søskenflokken, og hadde tre eldre søstre. Han var født i ei tid der det var sjølsagt at odelsgutten skulle overta gården. Jord-dreng var en vanlig betegnelse, for enda sterkere å skape tilknytning til jorda.

– Hvordan opplevde du det å skulle overta en gård?

– Det lå i min interesse, og jeg hadde ingen andre ønsker. Jeg trivdes med arbeidet og fant meg godt til rette. Det var hele tida interessante utfordringer, og jeg fikk faglig utbytte av å bli med i forsøksringen. Det gjorde at det fra slutten av 70-tallet ble et puff framover i det å drive jorda bedre, blant annet med rett gjødsling og grøfting, som var et arbeid jeg likte veldig godt, forteller Erik.

I 1999 overtok sønnen Lars gården. Han la om til økologisk drift, og tilbake til konvensjonelt flere år seinere. Erik og kona Anne Sofie flyttet inn i sjølbygd kårhus på gården. Og Erik hadde fortsatt krefter til å hjelpe til på gården og i skogen.

Enorme endringer

– Hva er den største forskjellen på landbruket før og nå?

– Da jeg var ungen var huset fullt av arbeidsfolk. Og langt ut i den tida jeg drev var det stort oppbud av folk i onnene. Men mekaniseringa skapte forandring. I dag er det nesten ikke folk igjen på gårdene, og mange leier bort jorda. En annen forskjell er det store kravet til effektivisering, og mulighetene for fortjeneste. De som bor i sentrale strøk, som her i Melhus, får seg lett arbeid utenom gården, men i utkantene kan det være mer krevende å sitte med små og mellomstore gårdsbruk, sier Erik.

Skriveinteressen økte

Det er 19 år siden Erik begynte å samle stoff til ei bok om livet sitt. Men andre oppgaver tok tid; historielag, bladet «Melhusbyggen», løypekjøring ved Øyberget, menighetsråd og orgelsak.

– Den store interessen for skriving dukket vel ikke opp før rundt 1990. Ordsamlinga til mor ga støtet, og så tok det seg opp da vi kjøpte datamaskin i 1992, forteller Erik.

Alt oppsettet til den nye boka har han gjort sjøl; fordelt tekst på sidene og satt inn bilder. Det var bare å sende videre, og i retur kom 100 bøker. Boka på 150 sider er beregnet på familie og venner, men etter at nyheten ble spredt på Facebook har det også blitt litt salg.

Pek mot naboer

I nabolaget i Nordgrenda og på Øyåsbakkan vil boka også ha personlig interesse, for Erik skriver om nabogårder og folk som har betydd mye for ham. Her beskrives leik og fritidsaktiviteter, selskap og underholdning, julefeiring og tradisjoner.

Erik går heller ikke av vegen for å fortelle om epleslang og pek mot naboer. Han skriver at det om høsten var vanlig å hule ut store kålroter, som ble forsynt med øyne og munn. Inni ble det satt talglys, og «hodene» kunne settes utenfor vinduet hos naboer for å skremme. I Nordgrenda kom altså Halloween-tradisjonen flere tiår før tida, skriver Erik i boka.