Trondheim har flere treningstilbud for personer med Parkinsons sykdom, blant annet bowling, boksing, styrketrening og bassengtrening. Nå etableres den første treningsgruppa utenfor Trondheim. Den blir ved treningssenteret på Lundamo, og er ment å dekke personer i Melhus og Midtre Gauldal kommuner.

Langt til byen

Bente Sundet Olsen har hatt parkinson i fem år, til tross for sin alder på bare 48 år. Hun sitter i styret i Sør-Trøndelag Parkinsonforening, og er innvalgt som yngre-kontakt. Bente ivrer for gode treningstilbud, og har fått i gang et opplegg ved Maxform på Lundamo, med oppstart onsdag 10. januar.

– For enkelte kan det være langt å dra inn til byen. Litt utpå året har vi planer om å starte ei gruppe på Oppdal også, sier hun.

Treninga vil være tilrettelagt for personer med parkinson, og ledes av nevrologisk fysioterapeut Ina Kvam Leraand. Det blir fokus på styrke og balanse, og treninga varer halvannen time på formiddagen.

– Etterpå skal vi ha det litt sosialt, og vi er sponset med frukt. Det å treffe likesinnede og prate sammen er minst like viktig som treninga. Mange trenger forståelse for sykdommen, og det å oppleve aksept. Alltid når vi treffes får vi trimmet lattermusklene litt, sier Bente.

En stor nedtur

Hun sier galgenhumor har blitt viktig for henne. Det å få diagnosen Parkinsons sykdom beskriver hun som et sjokk.

– Det føltes som om livet skulle slutte der og da. Det var skikkelig tøft. Men ting har gått seg til, og jeg kan takke arbeid og fysisk aktivitet for at livet kjennes greit ut i dag. Jeg har valgt å være åpen, og har engasjert meg blant likesinnede i parkinsonforeninga. Her har jeg fått gode venner, og Magni har blitt den søsteren jeg har ønsket meg gjennom hele livet, forteller Bente.

Bente deltar på treninger med parkinsonforeninga i Trondheim, og hun spiller volleyball sammen med noen husmødre på Hovin to ganger i uka. Sin tidligere idrett handball måtte hun gi opp. Hver dag går hun tur, minst 10 kilometer. Datteren gav henne hund da sykdommen ble kjent, og det har vært en god motivasjon for henne. Bente jobber deltid som leder av SFO på Hovin skole, og har litt tid midt på dagen til å komme seg ut.

Engasjert

– Kaillen synes jeg er mye opptatt, nesten hver kveld, men jeg har lyst til å oppleve det som går an før jeg blir dårligere. Det å ha en aktiv hverdag er viktig for oss, sier Bente.

Medisiner gjør det mulig å leve med symptomene, men hun vet at sykdommen vil kreve mer og mer av henne. Derfor blir trening så viktig. Både kroppen og nervecellene blir sterkere av trening. Det bremser symptomene og gjør det mulig å leve best mulig med sykdommen. Funksjonsevne og mestring blir bedre, og det påvirker blant annet balanse, ganghastighet, styrke og kroppsholdning. Ved trening øker sirkulasjonen i kroppen, noe som hjelper medisiner i å transporteres og komme frem der de skal fungere. Bevegelse og økt sirkulasjon fremmer fordøyelsen, som ofte blir treg grunnet både sykdommen og medisiner. En fysisk sliten kropp hviler bedre, og mange opplever bedre nattesøvn etter høgt aktivitetsnivå. Depresjon og milde kognitive problemer lindres ved at kroppens naturlige lykkehormoner frigis under fysisk aktivitet.

Inkluderende

Bente håper at mange benytter anledningen til å komme på trening når den nå legges lokalt.

– Noen kan vegre seg for å stille opp og vise seg fram, men som regel vil man erfare at noen har det verre enn seg sjøl. Det oppstår et godt og inkluderende miljø i slike treningsgrupper. Her trengs ingen medlemskap eller påmelding, og treninga passer også godt for MS-pasienter, sier Bente.

Til høsten tenker hun å etablere ei turgruppe som kan møtes regelmessig.

– Det er fullt mulig å ha god kondisjon med parkinson. Det er lenge siden jeg har vært i så god form som nå, og det er et stort pluss for meg, sier Bente.