Det startet med en skoletur til Tallinn i 1993, hvor Liv var med som lærer. De pakket halve bussen full av klær og utstyr, og både elever og lærere fikk se et helt annet Estland enn det spa-turistene som reiser til de mest velstående delene av hovedstaden får se.
Les også: Samler inn 30.000 hver måned til barnehjem
Landet hadde blitt selvstendig i 1991, og spesielt russerne som hadde blitt boende i landet etter at Russland ga det fra seg, levde – og lever fortsatt – under svært vanskelige kår.
– En uvirkelig verden
I 1993 bar landet ennå svært preg av det tidligere russiske styret, forteller Liv, og det ble et sterkt møte. Spesielt landets behandling av psykisk syke og psykisk utviklingshemmede lå milevis unna holdninger vi har opparbeidet i Norge.
–Det var en uvirkelig verden, sier hun.
Les også: Venner for livet hjelper Estland
Året etter gjentok hun turen på samme måte, og noen år senere valgte de å reise til Narva, en by som ligger 22 mil nord for hovedstaden.
–Da fikk vi se virkeligheten. De store forskjellene mellom den estiske og den russiske befolkningen. Byen ligger helt på grensen til Russland, og 96-97 prosent av befolkningen er russiske. Da Estland ble fritt, ble flere fabrikker og militærforlegninger nedlagt, og det ble stor arbeidsledighet, og store forskjeller. Det sies at på få år har tjue prosent av mellomklassen i Narva flyttet ut, så det er bare noen få nyrike, og svært mange fattige mennesker som lever under uverdige forhold igjen, forteller Liv.
Så nært, dog så fjernt
Hun har mye på hjertet. Byen brente seg fast i både kropp og sjel, og det ble vanskelig å forlate nøden, som er så nær oss.
–Det er jo bare en time og tjue minutter med fly fra Trondheim til Tallinn, skyter ektemannen Anders inn.
Han forteller at han har problemer med å finne ord for å beskrive forholdene de har sett i byen. Liv var flere ganger i Narva før han ble med og fikk sett byen selv, og det ble en annen opplevelse enn han kunne forestilt seg, selv om han hadde fått høre mye på forhånd.
–Det er vanskelig å kommunisere hvordan det faktisk er, sier han ettertenksomt.
For det som skjedde, var at Liv kom hjem etter første besøk i Narva, og innså at hun måtte tilbake. Paret knyttet kontakter, og ble med på å bygge opp og restaurere to sentre for barn og familier i byen, hvor de serverer mat, gir leksehjelp og helsehjelp. Barna kommer ofte fra ressurssvake hjem, små og skitne leiligheter, med familier som er preget av alkohol, vold, kriminalitet og prostitusjon. Alt et resultat av håpløsheten hele byen er preget av. Mange av russerne som bor der er høyt utdannet, men de får seg ikke jobb. Dels fordi det ikke er jobber å oppdrive, dels fordi de er russere.
Det er også veldig mange enslige mødre i byen. Fedrene er enten i fengsel, fraværende av andre grunner, eller døde. Mange av mødrene lever også harde liv, som gjør dem utsatt for sykdom og skade.
Landet mangler ikke mat
Sentrene får noe kommunal støtte, men den rekker bare til strøm og andre faste utgifter. Innimellom har de derfor heller ikke de så mye mat å by barna, og mat er det Liv og Anders hele tiden har bidratt mest med. Liv reiste flere ganger til byen på egen hånd, og tok med seg innsamlede midler, strikkeklær og noe annet utstyr, og kjøpte mat på det lokale supermarkedet som hun leverte til sentrene.
–De mangler ikke mat i byen, det er penger de ikke har, forteller Anders.
Liv drar også på hjemmebesøk til noen av de vanskeligst stilte hver gang hun er der, og hun har oppnådd en unik og nær kontakt med mange.
–De blir veldig glade når vi kommer, smiler hun.
Hun har alltid med tolk, og legger vekt på god og oppløftende kommunikasjon.
–Jeg gir dem alltid tilbakemeldinger på at de har flotte barn, som de etter beste evne prøver å ivareta, sier Liv.
Etter hvert har også Anders blitt med på turene, og flere har ønsket å bidra mer aktivt i arbeidet. I fjor formaliserte de derfor hele bistandsarbeidet, og registrerte seg i Brønnøysundregistrene og Frivillighetsregisteret med navnet Bistand Narva.
Alt går til bistand
Mange lurer på hvorfor de ikke bare sender penger, forteller Liv, hvorfor de bruker tid og krefter på å reise til Narva flere ganger i året selv.
–Vi tør ikke. Det er mye korrupsjon i landet, og vi vil vite at hjelpen kommer frem, sier hun.
Reisene dekker de av egen lomme, likedan opphold og andre utgifter.
–Det har ikke blitt betalt ett frimerke en gang, med innsamlede midler, sier Anders.
Alt som kommer inn blir brukt til mat og utstyr til beboerne i Narva. Med denne arbeidsmetoden, og at de har formalisert bistandsarbeidet så det blir mindre sårbart, blir hjelpen de gir tryggere og mer stabil, fortsetter han.
–Stikkordet her er kontinuitet, det er veldig vesentlig.
Rapporter til giverne kommer etter hver tur på foreningens facebookside, med bilder og beskrivelser av hva pengene er bruk til, helt konkret.
Sysselsetter ungdom
Neste tur blir i mai, og da skal Liv og Anders som vanlig fylle opp koffertene med strikkeklær og annet utstyr. Flyselskapene bryr seg ikke så hardt om koffertene er for tunge, når de hører hva formålet er, forteller de.
Andre klær og større ting sender de iblant med trailer, eller oppfordrer folk til å levere til Estlandsforeningen, som kjører fra Trondheim til Narva med jevne mellomrom. Bistand Narva er bare en brikke i et stort hjelpepuslespill, understreker Anders og Liv, og det er mange som bidrar.
Pengene som Bistand Narva får inn, er via faste og sporadiske givere, og basarer og andre arrangementer.
Blant annet pleier Liv å feire bursdagen sin hvert år med husbasar, hvor inntektene er til hjelpearbeidet. De to siste årene har også Strinda videregående skole, hvor hun er avdelingsleder, gitt pengene fra en årlig solidaritetsdag, tilsvarende Operasjon dagsverk, til Bistand Narva.
De pengene skal i tillegg til mat, også gå til et sysselsettingsprosjekt for ungdom, som ofte verken har jobb eller skolegang.
–Utdanning og skole og koden for å komme seg videre i livet, og få et verdig liv, påpeker Anders.
Dette blir et samarbeid med Narva kommune.
Gir mening i livet
Blokkområdene med kommunale leiligheter, hvor paret foretar sine hjemmebesøk, er omtalt som Europas verste slumområde, kan de fortelle.
Oppholdene der setter livet i et annet perspektiv, sier Liv.
–Jeg synes alltid det er veldig vanskelig å komme hjem etter å ha vært i Narva. Men det er veldig meningsfylt også.
Anders sier seg enig i konklusjonen.
–Gleden over å se at det nytter – det er det som gjør at det er verdt det.
