Skiltet i starten av Lebergsvegen/Lebergsbakkan på Lundamo taler sitt tydelige språk. Noen har rettet slik at veien nå heter Løberg, og ikke Leberg slik Melhus kommune har bestemt.
Uenig
– Gårdene heter jo Løberg, sier Per Kåre Løberg som bor ved Lebergsvegen.
Virksomhetsleder Jan Erik Landrø i kulturetaten i Melhus kommune forteller at det ikke mangler på forsøk på å få Språkrådet til å godta Løbergsvegen.
– Språkrådet mener at gårdene heter Leberg. Melhus kommune har prøvd å gjøre det slik de lokale ønskene er, men det er ikke mer å hente. Den saken er avsluttet, mener Landrø.
Leberg er den eneste godkjente skrivemåten for gårdene, ifølge Språkrådet, og dermed mener Språkrådet at veien også må hete Lebergsvegen.
Stavemåten har vært innom flere instanser på veien til endelig beslutning. Først vedtok kommunen at det skal hete Løbergsvegen. Kommunen begikk en saksbehandlingsfeil ved ikke å la Språkrådet uttale seg i høringen, så saken ble behandlet i klagenemnda for stedsnavnssaker i 2007. Deretter ble altså vedtaket Lebergsvegen.
Nesten alle har adresse
Melhus kommune har fått en del klager på veinavnene som har dukket opp rundt omkring i kommunen. Nå har 98,5 prosent av innbyggerne fått en gateadresse, og kommunen mangler navn på bare fire veier. Myndighetene ønsker at innbyggerne skal få en gateadresse slik at det blir lettere for nødetater, drosjenæringa og Posten å finne fram.
Klagene har gått på at folk ikke kjennes ved veinavnene, er uenige i stavemåten eller at stikkveiene ikke har fått navn. Kommunen har bestemt at det må være et visst antall husstander langs veien før veien får et offentlig godkjent navn.
– Ingen sitter og finner på gatenavn, forklarer Landrø.
Slik lages navnet
Navning av en vei starter ved at avdelinga arealforvaltning i Melhus kommune sender en bestilling til kulturetaten. Staten kan også pålegge kommunen å reise navnesak, opplyser Landrø.
– Kommunen bruker Åsmund Snøfugl som går rundt og spør folk. Han har god kjennskap til kommunen. Når han har gjort det, kommer han med ei anbefaling. Deretter går saken ut på lokal høring med kunngjøring i Trønderbladet, Gaula og på kommunens hjemmeside med 14 dagers frist for innspill fra innbyggerne. Språkrådet får så uttale seg som fagetat, og for å passe på at kommunen følger lov om stadnamn. Veinavnet skal staves i henhold til norsk stavemåte. Så går saken til politisk behandling, forteller Landrø.
Om politikerne vil ha et helt annet veinavn eller at politikerne ikke er fornøyd med stavemåten, må saken tilbake til Språkrådet.
Når veinavnet er godkjent av politikerne, skal det ut til alle berørte parter som beboere langs veien og Staten kartverk. Landrø forteller at det hender at folk da først oppdager at veien har fått navn, og at det dermed er for sent å gi innspill.
Klagerett
Dersom beboere er misfornøyde med veinavnet, kan de ikke klage uten at de opptrer som gruppe i form av for eksempel veilag.
– Ingen har rett til å klage på veinavn, men veilag har rett til å klage. Som enkeltperson kan en komme med høringsinnspill. Det er mange meninger om stedsnavn, og selv internt i en familie kan det være uenighet. Flere påberoper seg å ha rett. Det er mange følelser knyttet til stedsnavn. Vi etterstreber oss på å følge loven, sier Landrø.
I eldre boligfelt har veiene gjerne navn fra naturen som Bokfinkvegen og Granvegen, men slike navn har kommunen gått bort fra. Få veier blir oppkalt etter personer, bortsett fra i nedre Melhus der en finner Per Bortens veg, Martin Tranmæls veg, Ragna Rytters veg og Bergljots veg. I stedet velges ofte gårdsnavn eller navn på folkemunne.
– En del er misfornøyde med veinavnet. Det vi er fornøyd med, er at vi har adressert nesten hele kommunen. I stor grad har folk i nærområdet sagt at veinavnet er et naturlig navn for dem, sier Landrø.
