Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning

Skrevet av Margrethe Sesseng Fløttum, Hovedtillitsvalgt for Norsk sykepleierforbund i Midtre Gauldal kommune

Sommeren 2021 jobbet jeg mer overtid enn jeg noen gang har gjort før. I mange år hadde jeg deltidsstilling, dermed ble det jeg jobbet utover stillingen min ikke betegnet som overtid, men som ekstravakter.

I likhet med de aller fleste av mine kolleger har jeg alltid jobbet utover deltidsstillingen min. Per definisjon er det ikke overtid, men det som er betegnende er at Midtre Gauldal kommune tydeligvis hadde bruk for meg i mer enn 50 eller 75 prosent eller hvilken deltidsstilling jeg til enhver tid hadde.

Sommerferieavviklinga i fjor, 2020, hanglet gjennom på et vis. Vikarene fra byråene glimret naturlig nok med sitt fravær, noe vi alle hadde forståelse for og aksepterte som en nødvendighet. Redningen ble norsk ungdom i alle aldre, kompetansespennet var stort, bare litt lite helsefaglig. Alt fra livets skole til ulike fagutdanninger, alle med positiv innstilling. Vi lærte dem opp som best vi kunne, mens de få sykepleierne vi hadde kjørte og sprang på kryss og tvers i løpet av vaktene sine, samtidig som vi håpet det beste. Det gikk på et vis- ikke til forkleinelse for noen, men jeg fastholder at vi hadde flaks.

Sommeren 2021 begynte på samme viset, bare med et enda tynnere grunnlag. På grunn av omstillingen i pleie og omsorg stod vi med en mengde ubesatte stillinger. Ledige stillinger skal omfordeles for å unngå oppsigelser, men det leies fortsatt i stor grad inn på vaktene i disse stillingsandelene. I tillegg var det heller ikke i år tilgang på eksterne (les utenlandske) vikarressurser, på grunn av det vi alle vet.

Før sommeren 2021 hadde vi ingenting å gå på. Både faste ansatte og vikarene hadde stort sett oppfylte stillinger, allerede tatt på seg så mye de hadde kapasitet til. Som ellers i året blir ansatte syke, ting skjer uavhengig av årstid, og det gjorde det. Til forskjell fra fjorsommeren hadde vi i år flere brukere med alvorlig sykdom som krevde høy og spesialisert kompetanse, og belastningen ble deretter. Vi jobbet dobbelt og på fridager, både de faste og vikarene. Masse tid ble brukt til å omfordele ansatte og arbeidslister, vi prøvde så godt vi kunne å gi en god og forsvarlig tjeneste. Jeg tror i mange henseende at vi greide det, jeg tror brukere og pårørende i liten grad merket rotteracet vårt.

Jeg håper de ikke merket det, fordi jeg ønsker med hele meg at brukene våre skal ha det bra, at vi skal klare å yte det som skal til for at de kan være hjemme.

Samtidig håper jeg noen har merket NOE, fordi vi ansatte betalte en høy pris for å yte tjenesten. Det har kostet, for hver enkelt som jobbet en time over, som kom på jobb på fridagen før arbeidshelg, som måtte flytte aktiviteter med familie og venner for å ta på seg ei vakt isteden. Vi er utrolig lojale overfor våre brukere og kolleger, og det setter seg i ryggen, i skuldrene, i føttene, i hodet.

Min beskrivelse har utgangspunkt i hjemmetjenesten, men som hovedtillitsvalgt vet jeg at de andre pleie-og omsorgstjenestene har de samme utfordringene. Sykehjemmet for eksempel har også en stor mangel på sykepleierkompetanse, det er ikke av sjeldenhetene at en sykepleier har sykepleieansvar alene for hele sykehjemmet, spesielt på kveld, helg og i ferieperioder. Overtid, forskyving, dobbeltvakter, samme historien gjelder.

I mars gjennomførte Norsk sykepleierforbund en kartlegging i kommuner i hele Trøndelag over planlagt og faktisk bemanning på sykehjem og hjemmetjenester. Altså; hva slags kompetanse og hvor mange har man planlagt å ha på jobb -og den faktiske situasjonen og fasiten: Hvor mange var på jobb de aktuelle dagene og hva slags kompetanse hadde de?

Midtre Gauldal kom dårlig ut, kartlegginga viste vi har leid inn assistenter i over 300 prosent flere vakter enn planlagt. Det vil si at istedenfor sykepleiere, vernepleiere og helsefagarbeidere har man i svært stor grad leid inn ufaglærte.

Det skyldes blant annet vakante stillinger, midlertidighet på grunn av omstilling. Vakanser, høyt arbeidspress, mangel på kompetanse -alt dette bidrar til dårlig omdømme, som gjør at vi går glipp av kompetente søkere. Vi lyser ikke ut, dermed får vi heller ikke tak i kompetansen, men må «ta til takke» med ufaglært arbeidskraft.

Jeg nærmer meg de femti, og jeg har for første gang gjort meg alvorlige tanker om jeg er i stand til å jobbe med dette til pensjonsalder. Det er mitt vendepunkt, men jeg er ikke den eneste.

Vi har ikke råd til dette lenger!