Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning

Det begynner i barnets første leveår, med foreldrepermisjonen. Det er lite rom for at foreldrene disponerer annerledes enn staten bestemmer. Rødts fyrtårn i vest, Mimir Kristjánsson forteller at da paret fikk sitt første barn i 2017 delte de permisjonen helt i to. Når de nå nettopp har fått et barn til, valgte de å la mor ha større del av permisjonen. Han oppgir ulike grunner, men skriver bl.a. dette: «... det er noe rart med et system der mor i teorien bare har krav på mellom 3 og 4 måneders permisjon, samtidig som myndighetene anbefaler amming fram til barnet er seks måneder.»

Andre har ytret seg på samme vis. Silje Bekeng-Flemmen, forfatter og journalist, beskriver i boka «Velkommen til dyrehagen» et massivt press på dagens mødre. De skal både være fullkomne som mor og samtidig ha en givende karriere. Hun beskriver sitt eget oppgjør slik: «Jeg har kjent på den opprørskheten når jeg har strukket foreldrepermisjonene mine så langt jeg kunne – og da jeg bestemte meg for i en periode å jobbe 80 prosent. For å være mer med barna. Fra mitt ståsted, langt ute på venstresida, og som en person som elsker jobben sin, satt det langt inne å innrømme at det var så enkelt, så ... konservativt?»

Hun vet at dette er et brudd med arbeidslinja: «For når vi velger mer tid med ungene, bryter vi med arbeidslinja. Det straffer seg. Arbeidslinja betegner altså et politisk mål om at flest mulig skal forsørge seg selv gjennom egen arbeidsinntekt, og velferdsordningene er utformet og tilrettelagt for å nå det målet. Det ligger en ironi i at dagens foreldrepolitikk legger opp til at mora skal være en rugekasse».

Kjell Ingolf Ropstad var den første politikeren jeg hørte som satte opp motsetningen familielinja – arbeidslinja. Det trenger ikke være en motsetning, men er blitt det.

Så kommer barna over i en alder der en kan velge barnehage eller kontantstøtte. Et velferdsgode som er truet ved årets valg. Flertallet av folket vil ha den, flertallet av partiene vil ta den bort. Her er folk flest klokere enn politikerne! Og den er populær. En tredjedel av familiene som har barn i aktuell alder benytter seg av den! Familiene sikres fleksibilitet.

Cecilie Ingulstad skriver: «I går søkte jeg om kontantstøtte. Hva skjedde? Jo, jeg bestemte meg rett og slett for at jeg ville være mor på mine egne premisser. ... Jeg som aldri har opponert mot noe som helst i min ungdomstid synes det er noe herlig opprørsk over å sende inn søknaden om kontantstøtte. ... Jeg trodde jeg levde i et samfunn som satte personlig frihet høyt, men jeg har aldri møtt et så massivt press om å marsjere i takt som etter at jeg ble gravid. ... Føder man før termin mister man permisjon, starter ikke barnet ditt i barnehagen til fastsatt tid så mister du retten til barnehageplass det året. Og skulle du velge noe så uhørt som å være lenger hjemme med 80 prosent permisjon, ja da taper du faktisk fryktelig mye penger.

Så jeg lurer på når vi for alvor kan begynne å debattere familiepolitikk fra ja – familienes perspektiv? Fra mødrenes perspektiv, vi som faktisk bærer frem neste generasjon?»

Den debatten har KrF forsøkt å holde levende i mange år. For barnas skyld, og for foreldrenes skyld.

Oddbjørn Stjern, KrF