Politikontor: Kommentar til artikkel i Trønderbladet  20.01.23 av justispolitisk talsperson (H) Sveinung Stensland.

Allerede i overskriften glipper det litt for Stensland. Han skriver, «Mehls reverseringsmani og kontorene ingen ville ha.» Han viser til at regjeringen lovet å gjenopprette 20  nye politikontor rundt om i Norge. Da politireformen for noen år siden ble iverksatt, ble svært mange lensmannskontorer rundt om i landet lagt ned. Dette til tross for protester fra de berørte kommuner.

Da et forholdsvis lite antall kommuner nå fikk lovnad om opprettelse av nye tjenestesteder for politiet, ble dette meget godt mottatt av de aller fleste. Innslag i nyhetene på TV og oppslag i avisene, viste med all mulig tydelighet at dette var gledelige nyheter. Dette har Stensland kanskje ikke fått med seg, men å hevde det motsatte er lite heldig selv om det måtte passe med eget syn.

Stensland benytter i artikkelen en belærende tone og betegner en byrådsleder i Oslo som «litt småstiv», hva nå det måtte bety. Stensland prøver flere ganger å fortelle justisminister Mehl at «så er det altså ikke kontorer som holder folk trygge. Det er det politifolk som gjør.»

Åpenbare selvfølgeligheter som synes litt unødvendig å nevne opptil flere ganger.

Stensland skriver også, - « Høyre i regjering sørget for en historisk opprusting av norsk politi, og resultatet er at vi er bedre rustet til å håndtere moderne kriminalitet og terror enn noen gang før.»

Her er det kanskje riktig å ta med at de aller fleste lensmannskontorer ble lagt ned, med den følge at bygdene og utkant-Norge stort sett ble rensket for politi. Lensmannskontorene har over tid mistet de fleste av sine gjøremål bortsett fra de rene politioppgavene. Stillingsbetegnelsene lensmann og lensmannsbetjent ble også borte.

I stedet for et desentralisert politi fikk vi store enheter i byene eller tett inntil.

Kontakten med befolkningen ble borte og det samme ble kjennskap til både folk og distrikt.

Denne kontakten går begge veger mellom publikum og politi, etter min mening helt nødvendig. Etter hvert blir kjennskapen og kontakten borte. Det er neppe mulig å sitte inne «med en skjerm» for å følge med i hva som skjer.

Ikke alt var bedre før, det har kommet ny teknologi, nye rutiner og arbeidsmåter, nytt og bedre utstyr, transportmidler o.a.

Alt dette skulle tilsi at det skulle være lettere å samarbeide over større avstander for derved å opprettholde kontakten med distriktene og befolkningen.

En politireform kunne ha skjedd uten å tømme bygdene og utkantene for politi.

Iflg. Stensland, - «Når regjeringen nå tvinger politiet til å bruke flere mangfoldige  millioner på skrivebord og kopimaskiner til nye byråkratistasjoner rundt om i kongeriket, så går det utover noe annet.»

Noe underlig formulering og påstand av Høyres justispolitiske talsperson.

Iflg. bladet Politiforum fra nov. 2021, har antallet direktørstillinger i politiet gått fra 1 til 93 i løpet av 22 år. Samlet tjener de over 100 mill. kroner i året.

Direktørene har nok også flere ansatte i underordnede stillinger.

Om disse stillingene tilhører det Stensland betegner som «byråkratistasjoner» vet jeg ikke, men i bygdene eller utkantene finnes de ikke.

Videre iflg. Stensland, - «Tiltaket med nye kontorer er feilslått og misforstått. Det er ikke riktig løsning i møte med dagens kriminalitetsbilde.»

Jeg vet intet om Stenslands kunnskap om kontakten mellom befolkningen og politiet før og etter politireformen. Heller ikke om han ser betydningen av lokalkunnskap både til folk og distrikt.

Jeg mener verdien av et lokalt og tilstedeværende politi utover i landet er av stor betydning og at justisministeren gjerne kan fortsette med å gjenåpne politistasjoner der dette finnes ønskelig og hensiktsmessig.

Da Politireformen skulle innføres, ble uttrykket «Nærpolitireformen» tatt i bruk, trolig for å lure folk, men senere forlatt. Imidlertid tror jeg Norge har fått et «Fjernpoliti» vi aldri har sett maken til.