Eksperter kappes om å få taletid for å beskrive hvilken situasjon vi er inne i. Det er enighet om at vi står overfor krevende tider som vil kunne ha en betydelig innvirkning på folks økonomiske situasjon. Norge og mange andre land opplever en inflasjonsrate som vi må over 40 år tilbake i tid for å finne tilsvarende. En oversikt viste nylig at Sverige anslå inflasjonen til å være på 7,3 %, Tyskland 7,6 %, Portugal 8,6 %, Storbritannia 9,1 %, Spania 10,2 % og Polen 15,6 % for å nevne noen. Norge hadde en prisøkning fra juni til juli på 6,6 %. Minner om at lønnsoppgjøret endte på 3,7 %. Samtidig er arbeidsledigheten i Norge på sitt laveste nivå siden 2008 og andelen sysselsatte det høyeste siden 2009.

foto
Trond Alstad er leder ved NAV Melhus. Foto: Gunn Heidi Nakrem

Vi ser at kornlagrene i Ukraina er stappfulle, det har vært gode avlinger i et vanskelig halvår. Siste uke inngikk Russland og Ukraina en avtale om eksport av kornet, men i samme øyeblikk bombet Russland utgangspunktet for eksporten. FN har vært overtydelig på at dersom denne avtalen ikke blir noe av, vil vi stå overfor en matvarekrise vi ikke aner konsekvensene av.

Sysselsettingen i Norge, og i flere andre land, øker. I Norge har flere enn noen gang en jobb å gå til. Ambisjonen «Ledighetsfri sone» som Nav Melhus sammen med Melhusbanken og næringsforeninga etablerte i 2021 og lovet å jobbe mot, har forpliktet oss til et nært og godt samarbeid på flere plan. Trøndelag er faktisk blant de regionene i Europa som har lavest ledighet.

Situasjonen akkurat nå er at det faktisk ikke er mangel på aktivitet som skaper problemene. Men: prisene stiger og renta stiger og det treffer økonomien til spesielt «vanlige» folk ganske brutalt. Myndighetens svar på inflasjonen er å stramme til gjennom rentefastsettelsen som Norges Bank håndterer. På deres siste rentemøte før ferien ble det besluttet å sette opp styringsrenta fra 0,75 til 1,25. En overopphetet økonomi må møtes med nedkjølende rentehevninger, er doktrinen som følges. Vi har hatt unormalt lav rente i lang tid nå, og noen eksperter hevder med en viss tyngde at det vi opplever i realiteten er at renta normaliserer seg mot det nivå den bør være på. Det er også andre analytikere, som får mye plass i riksmedia, inkludert Dagsnytt 18 hos NRK, som tar til orde for at folks kjøpekraft må ned for på den måten kjøle ned økonomien. Priseksplosjonen på kraft og energi som innbyggerne sør for Dovre blir møtt med, må jo i så fall være ønsket.

Uansett, en vesentlig utfordring vi er i ferd med å få og bli tydelig, og som akselerer, er at forskjellene i Norge øker til en tilstand som ikke er normalt eller ønskelig for egalitære Norge. Utviklingen i arbeidslivet har mye å si, for ikke å si alt, for utviklingen i ulikhet. At ulikhetene øker, vil være den største samfunnsutfordringen vi står overfor nasjonalt og må vies den største oppmerksomhet.

Med så lav ledighet og så stor fart i økonomien, dvs. etterspørsel etter arbeidskraft, er faktisk den gruppa som står utenfor arbeidsmarkedet med ett hyperaktuell for å tre inn i arbeidsmarkedet. Får vi til det, vil vi skape lavere offentlige utgifter, høyere skatteinngang for kommunene og mer tilfredsstillende liv for de som til nå har stått utenfor. Det er i en slik situasjon vi må agere raskt og tenke nytt når det gjelder hvordan vi bistår denne utenforgruppen til å bli en del av arbeidslivet. Fra flere hold nevnes det nå at våre tilskuddsordninger må moderniseres og tilpasses den enkelte i større grad. Blant annet antydes det, på tvers av politiske skillelinjer, at det offentlige, dvs. staten, må dekke en større del av lønnskostnadene i lengre perioder for å  sikre arbeidskraft og at andelen av de som står utenfor, blir inkludert. Det diskuteres også tiltak som redusert arbeidsgiveravgift og en tilpasning av rigide ansettelsesregelverk i offentlig sektor. For øvrig bør vi slutte å bruke begrepet «utenforskap». Det er negativt, stigmatiserende og gjør ikke situasjonen bedre for den det gjelder. Denne gruppen er en arbeidskraftreserve og i realiteten en potensiell arbeidskraft som med tilpasninger kan bli en del av et velfungerende arbeidsliv.

Arbeidskraftreserven må forvandles til at flere fra denne gruppen går over til å være i arbeid og i jobb. Det vil gi fellesskapet en større sum å dele på. Alle parter vil tjene på det. Flere i arbeid vil føre til økt verdiskapning og reduksjon av utgifter til sosialstønad og trygd. Får vi ikke gjort noe med dette, vil det i verste fall føre til sosial uro og en utfordring for demokratiet.

Nylig ble vi informert av hvordan det hadde gått med samordna opptak. Her er det mange perspektiver å ta innover seg. Ett er at altfor få menn kommer til å utdanne seg til leger, psykologer og tannleger i de nærmeste årene, et annet er at antall søkere til sykepleiestudiet er synkende. Akkurat det siste er spesielt lokalt alarmerende med en stadig eldre befolkningssammensetning. Kanskje holdt det ikke med å gi applaus og slengkyss til denne yrkesgruppen for uselvisk innsats i noen pandemiår. Det er mye som tyder på at det forventes noe mer og noe annet. Det kan også virke som det er bred enighet om at vi har hatt en skole- og utdanningspolitikk som har lagt for lite vekt på yrkesfag og praktiske ferdigheter.

De store arbeidsgiverne i spesielt de små og mellomstore kommunene må driste seg til å mye større grad å være en motor i omstillingsarbeidet og tørre å ha ambisjoner på vegne av sine innbyggere og sitt arbeidsliv. Her er det åpenbart en plass for kommunene å ta. Vi trenger ikke se så langt før noen må bør kjenne sin besøkelsestid og ta opp hansken.

Utfordringene står i kø i en økonomi som går for fullt, men som det er stor usikkerhet rundt. Vi må bidra til en felles virkelighetsforståelse og et samarbeid som løser de store problemene vi står midt i. Et vesentlig svar på dette er å få de som kan og er i stand til det, helt eller delvis, til å bli en del av arbeidslivet.