Vinterolympiaden 1952. Sytti-års mimring.

Selv for 70 år siden var en vinterolympiade et stort arrangement, en stor begivenhet. Selv den gang var det mange øvelser og konkurranser. Så skulle det være en velegnet arena for alt som skulle skje.

OL i Oslo 1952. Hopp i normalbakke, i Holmenkollbakken. Hopper i svevet: Arnfinn Bergmann i aksjon. Han fikk gullmedalje. Foto: NTB / Arkiv Foto: NTB

Likevel, her må det bli litt småplukk. Hva husker jeg, og hva husker jeg ikke. Men mange sentrale navn og begivenheter sitter som støpt. Jeg hører ikke til de som plukker fram en liten dings fra lomma, trykker noen få taster, og vipps så har man svar på alt. Jeg nøler sjelden med å kalle meg «steinaldermann «. Men så er det slik at selv jeg kan være noe oppdatert, på enkelte områder.

Trøndelag har opp gjennom tidene hatt gode utøvere i mange disipliner innen idretten. Ikke minst når det gjelder skihopp. I god tid før vinterlekene startet var det om å finne et slagkraftig lag på fire aktører. I hoppbakken var det meste klart. Tre hoppere hadde gjennom vinteren, så langt, stått fram som sikre på laget. Det var Arne Hoel fra Oslo og de to trondheimsguttene Thorbjørn Falkanger og Arnfinn Bergmann. Det var derimot en aldri liten diskusjon i media når det gjaldt fjerdemann. Media den gang var Adresseavisen. Sverre Stallvik fra Byåsen hadde gjennom flere år markert seg som en svært så god skihopper. Mange mente at han burde få plass på hopplaget. Andre satset på Halvor Næss fra Trysilguten. Også han hadde over tid stått fram som en av våre aller beste skihoppere.

Sistnevnte var altså klubbkamerat med Hallgeir Brenden. Halvor Næss forsvarte med glans plassen på laget. Alle de fire norske hopperne gjorde nemlig sine saker så bra at de var blant de seks beste.

Altså alle var på poengplass. Bergmann vant hopprennet med hopp på 67 og 68 meter. Falkanger ble nummer to. Tredjeplassen, altså bronse, gikk til Sverige. Halvor Næss delte fjerdeplassen med en tysker, og stilhopperen Arne Hoel ble nummer seks. De fire norske storfuglene var dermed sterkt delaktig i en strålende poenghøst. Jeg innrømmer en smule usikkerhet når det gjelder tredje, fjerde og femteplassen. Men det dreier seg om et hopprenn for 70 år siden. Det er altså ikke snakk om liv eller død.

I en slik stund kan det være greit å gå ytterligere fire år tilbake. Da blir det en aldri så liten mimring fra 1948. Da var det vinterleker i St. Moritz Sveits. I det olympiske hopprennet der tok de norske guttene alle medaljene. Petter Hugstedt, gull, Birger Ruud sølv og Thorleif Skjelderup bronse. Det er kanskje noe betenkelig å bruke uttrykket gutter om disse karene. Birger Ruud, skiakrobaten fra Kongsberg, var faktisk kommet opp i alderen 35- 36 år.

Norge dominerte stort i hoppbakkene i mange år etter krigen. De tok vare på arven fra Kongsberg. Brødrene Ruud, Petter Hugstedt og andre viste veien. Og når man befinner seg i hoppbakken bør man heller ikke glemme en mann som Reidar Andersen.

Smått om senn begynte det å snu på seg. Mellom-Europa meldte seg på i bakken. En russer eller to var på plass, finnene begynte å røre på seg. Og tro det eller ei, litt utpå 70-, 80- og 90-tallet kunne man observere to – tre svensker som plasserte seg godt i store renn. Nå vel, det er en kjent sak at svenskene mestret lagidretten bedre, Sverige ble derfor aldri en stor hoppnasjon. Men i god tid før de på en måte «meldte seg ut» av hoppsporten, sørget de for en sensasjon. Eller la oss kalle det skihistorie. En pinsevenn fra de svenske skoger lanserte V–stilen, eller Bokløv – stilen.

Lahti 1989. Jan Bokløv, skihopperen som revolusjonerte hoppstilen med å innføre "V-stilen". En stil som ga lengre flyt på svevet og større lengder. Den overtok etter hvert fullstendig for den tidligere "Kongsberg-stilen" med parallelle og samlede ski. Foto Ingvar Karmhed, SCANPIX Sverige. Foto: Ingvar Karmhed/NTB

Jan Bokløv het den unge svensken som skapte revolusjon. Stilen ble ganske fort akseptert. Jeg selv tenkte slik; går det an å hoppe på ski på denne måten? Men jeg må innrømme at jeg har hatt en tendens til å protestere mot alle nyvinninger i skisporten. Slik var det også da man begynte å skøyte i langrennsporet. Hva er det man driver med, man kan da ikke gå på ski på denne måten, tenkte jeg. Med tanke på Bokløv-stilen, nå ser jeg positivt på det. Svært positivt. Bæreflate, balanse og sikkerhet, jeg tror alt ble bedre med denne stilen. Nå er det mye som har skjedd med tanke på sikkerheten En kan se hundre hopp, og ikke et eneste fall. Men V- stilen må få mye av æren for akkurat det.

Nok for denne gang. Men vinterlekene i Oslo i 1952 var mye mer en Bergmann og stilige hopp.

Kanskje husker jeg også noe småplukk fra andre øvelser.