En viser til bilder og tekst fra råtnende og gjengrodde hoppbakker. Fra barndom og ungdomstid husker jeg hvordan hoppskia var en viktig del av vinteraktiviteten. Det begynte med små spretthopper, og økte med alder og ferdighet. Når en kom bort i 50-metersbakker, kjente en noe av luftpresset mot kroppen som det var å utnytte. Jo større bakker, jo mer var det om å gjøre å utnytte presset.
Hoppsporten har utviklet seg. Det begynte vel med bokløvstilen, V-stil med skiene på skrå ut – ikke så pent, men effektivt. Alt har utviklet seg, testet og eksperimentert med i vindtuneller og vitenskapelige beregninger. Det går nå på vekt, dress, lengde og bredde på ski og alle tenkelige forhold. Moderne hoppbakker er konstruert etter nøye beregninger. Sist går det også på pluss og minus for vindforholda i bakken.
Hoppbakken forfaller, men utsikten består: – Definitivt ingen trygg lekeplass
Alt dette har ført til at har en sett ett hopp, har en omtrent sett alt. Alle skal ha samme stil, bare ørsmå detaljer skiller de enkelte i nåtidens “hopprenn”.
Vi får vel ikke tilbake “kongsbergknekken” med Rud-karene, eller Toralf Engans helt parallelle ski og elegante kroppsføring, og da blir det heller ikke så mye å se på for publikum.