Av Bernt Øien

Kraftbransjens forståsegpåere jubler mens vi betaler tusenvis av kroner ekstra for en strømproduksjon vi eier selv. Olje- og energidepartementet fastsatte strømprisen fra vannkraft til 11,57 øre pr kWh for 2022. EU-landenes knapphet på gass gjør at strømprisen i Norge har vært høyere enn i Europa, mens våre vannmagasiner er tappet til et rekordlavt nivå som følge av utenlandskablene. Regjeringen forbereder oss derfor på strømrasjonering. Jeg hadde håpet at en journalist kunne grave i årsak og virkning. Strømrasjonering fører til at Norge, som selv har et kraftoverskudd, blir nødt til å innføre kraftig rasjonering på hjemmebane, mens kraft fortsatt sendes til EU. Trønderenergi flørter ved bruk av selvfølgeligheter og sier det er deres samfunnsoppdrag å bedrive utbyttepolitikk ovenfor kommunene. Selvfølgelig! De refererer til et godt resultat på grunn av den høye strømprisen, uten å skjele til at kommunenes utgifter til egen virksomhet også øker som følge av skyhøye strømpriser. Hvem tar disse utgiftene?

Desto lavere vannstanden er i vannmagasinene, desto nærmere er vi en systemkrise, desto mer penger tjener kraftselskapene. Europa har vært veldig nær black out flere ganger. Hvem skal ta regningen for de skader av alle typer som oppstår som følge av nettutfall? «På grunn av de belastninger strømforsyningssystemet utsettes for ved ustabil tilgang på strøm, som fra sol og vindkraft, så er risikoen for blackouts i strømnettet stor, skriver en av verdens fremste spesialister på strømnett og sikkerhet, østerrikske Herbert Saurugg.»

EU hevder at vannkraft ikke er bærekraftig samtidig som de definerer gass grønn for sin strømproduksjon fordi sol og vindkraft duger ikke. Når Stortinget nylig vedtok at de ikke vil se på fyllingsgraden i magasinene eller begrense strømeksporten, så gir de EU dessverre rett. Magasiner som Samsjøen i Melhus har vært sterkt nedtappet med skade på vassdragsnaturen og ørretbestanden. Kraftprodusentens forklaring spenner over hele argumentasjonsspekteret, alt fra lite nedbør til behov for vedlikehold. Som om det hjelper faunaen og ørreten?

Trønderenergi skal splittes i to selskap, et «miniselskap» skal beholde vannkraften, mens det andre blir et milliardselskap for vindkraft. Det er en taktisk genistrek med negativt fortegn. Vannmagasinene tappes for Europa mens vi inviterer inn privat utenlandsk kapital for subsidiert vindkraftutbygging slik at vi kan ødelegge norsk natur. Negative krefter fortsetter altså å tære på våre naturverdier uten at det stilles spørsmål om andre former energiomsetning som har en begrenset naturpåvirkning. Dette er ikke skrevet som en spøk, for det er innlysende å se hvilke krefter som utnytter journalistenes og politikernes manglende kunnskap i energispørsmål.

Hva ligger bak av pressmidler som fører Norge inn i en situasjon som ressurskoloni for EU? Situasjonen kan bli særdeles vanskelig å håndtere hvis hyperinflasjon gjør at energireserver i Norge blir tilnærmet verdiløse for innenlands bruk på grunn av importert høyt prisnivå fra Europa. Har vi som nasjon skrudd av hjernen vår? Når oljeplattformene elektrifiseres, gassturbinene er demontert og vannmagasinene går tomme, hvem får prioritet? Olje, gass- og strømeksport til EU, eller innbyggerne i Norge? Favoriseringen med støttetiltak til strøm synes å være bevisst for å tvinge igjennom det elektriske samfunnet i Norge. Det er surrealistisk å være vitne til at elbiler subsidieres med nær 20 milliarder kroner uten å skape debatt, mens kravet i jordbruksforhandlingene som ligger på halvparten, møtes med flengende kritikk. Jordbruk handler om jo Norges matberedskap, og mat må vi alle ha. Det samme gjelder strøm.

Noen svar kan finnes i professor Per Arne Bjørkums og universitetslektor Geir Hasnes artikler i Universtetsavisa. Bjørkum spør: «Var IPPCs (EU-direktiv for å redusere luftforurensning red. anm.) tredje delrapport humanvitenskapenes svanesang?»

Hasnes anslår behovet for vindturbiner i det grønne skiftet fram til 2050 slik: «Setter vi opp vindturbiner på 2,5 MW med 40 % kapasitetsfaktor betyr det at det må settes opp 2080 slike vindturbiner hver dag i 30 år. Disse må i tillegg ha backup fra stabile kraftverk. Med en gjennomsnittlig levetid på 20 år må altså antallet dobles fra 2041 til 2050. Deretter – med utflating av energiforbruket i 2050 – må det tas ned og settes opp 2080 slike turbiner hver dag i all evighet».

I skyggen av Ukrainakrigen ser vi at verden er inne i en deglobaliserings-modus. Råvaremangel, energipriskrise og matmangel betyr at om et par år vil mange nasjoner i Europa kjempe for sine interesser for å skaffe mat og forsyninger slik Norge gjorde like etter andre verdenskrig. Da blir energipolitikk, matjord- og naturvern noe vi må skjerpe oss på.

Det burde den fjerde statsmakt hjelpe oss med å forstå.