Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning

Skrevet av Hjalmar Hugdal, Melhus KrF

- Ettåringen fikk sjanse til å si sitt om barnehageoppstart. Starte nå eller vente litt? Burde dette styres fra Stortingssalen, eller ville barnet si at dette må mamma og pappa bestemme? Det er de som tross alt kjenner meg best.

- Fem-seksåringen fikk si litt om livet i 1. klasse. Han hadde hørt at de voksne snakket om «læring gjennom lek», men kjenner seg ikke helt igjen. Så forteller han om klassekamerater som ofte er urolige og virker stressa. Kan det tenkes at seksåringen ville nikke samtykkende til noe som lignet den gamle førskolen med mere lek?

- Tiåringen er opptatt av fritidstilbud, - at venninnen, som var kommet fra Syria, ikke har råd til å være med på håndball! Tenk om hun kunne få hjelp av det såkalte fritidskortet!

- Trettenåringen har nettopp lært om FNs barnekonvensjon: Barn har, så langt det er mulig, rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem. Hun spør: Blir dette fulgt opp?

- Femtenåringen, med gryende politisk bevissthet, etterlyser færre ord og mere handling i klima og miljøpolitikken. Partiprogram er én ting, handling er noe annet! Kanskje vil han til og med ha fått med seg hva som skjedde i mars 2000 der regjering og statsminister satte sin politiske makt og posisjon i spill for å stå fast på sin miljøpolitikk. Og tapte.

Slik kan vi fortsette å forestille oss at tema etter tema kommer på dagsorden: om barn og unge som sliter psykisk, om trygghet i heim og nærmiljø, voksne og rus, søndagen som annerledesdag der de voksne har tid, solidaritet med fattige barn i andre land osv.

Hvem vet, kanskje ville det ikke blitt så mye diskusjon blant barna etter disse innleggene. Barn og unge har barneperspektivet på saker og ting, og det resulterer ofte i ganske klare og ryddige prioriteringer.

Dere har sikkert skjønt hvor jeg vil hen: Kristelig Folkeparti har vist og vil fortsette å vise i praktisk politikk at vi lytter til barnas stemme, at vi er oppriktig opptatt av hva som er til det beste for barn og unge. I politikken er barn mer eller mindre stemmeløse. De har ingen mektige lobbyister, aksjonsgrupper eller et eget barneparti. Derfor kjenner vi på et ekstra stort ansvar for å ivareta hensynet til barna – ofte i tøffe prioriteringer opp mot andre viktige hensyn.

Så la oss gjøre et nytt tankeeksperiment:

Tenk om KrFs stemme ble borte fra Stortinget. Det ville vært synd – særlig for barna.

Hjalmar Hugdal

Melhus KrF