Det er med stor undring jeg leser innlegget fra Ivar Olav Aune i Trønderbladet 7. mai der han hevder at jeg farer med løgn når jeg har vist til unntaksbestemmelsen i Lov om laks og innlandsfisk, og at jeg og Aune har benyttet denne til å inngå en privatrettslig avtale.  Han hevder også at han aldri har vært med på det han hevder er min avgjørelse om å legge fiskeretten til gårdstunet.

Dette er aldeles utrolig. En kjøpekontrakt er en avtale mellom to parter og i dette tilfellet er det på vanlig måte benyttet megler, Landkreditt eiendom.  Kontrakten ble oversendt partene, Aune og meg, så snart alle detaljer var gjennomgått.   Så er det nå engang slik at i det øyeblikk partene signerer kontrakten så er begge gjensidig forpliktet av det som står der, da er det ikke lenger min avgjørelse, da er det inngått en privatrettslig avtale enten Aune vil eller ikke.  Når han hevder at dette er noe han aldri har vært med på, så blir det for dumt.

– Etter at kontrakten var inngått hadde vi en prat der Aune nevnte at han syntes det var greit slik fiskeretten var plassert.  Den samtalen har han nå tydeligvis fortrengt, skriver Bjørn Enge i innlegget. Foto: Jon Kristian Haukdal ved Interiørfoto AS/Landkreditt Eiendom

 Etter at kontrakten var inngått hadde vi en prat der Aune nevnte at han syntes det var greit slik fiskeretten var plassert.  Den samtalen har han nå tydeligvis fortrengt. Så er det helt riktig at Aune aldri har fått tilbud om å kjøpe fiskeretten, den siden av saken ble ryddet opp i fjor høst.  Jeg ble feilsitert i avisen, dette ble dementert og jeg ringte til Aune samme dag som hans leserinnlegg sto i avisen og beklaget dette.  Mer får jeg ikke gjort med den saken.

Den store utfordringen for min del har vært den politiske hekseprosessen som ble iverksatt i fjor høst av bl.a. Kjell Arne Vinsnesbakk og Harald Rognes.  Det var også mange andre aktører på banen som deltok i nettdebatt osv.  Her fremkom utrolige påstander om at jeg hadde brukt min politiske posisjon til å få kommunedirektøren til å behandle min sak administrativt til min fordel.

– For å bruke et uærbødig uttrykk, dette var et helvetes spark under beltestedet, sier Bjørn Enge om innlegget fra Ivar Olav Aune. Foto: Trønderbladets arkiv

Mens dette pågikk så satt Ivar Olav Aune og Berit Stornes med fasiten på bordet, de hadde kontrakten som Aune selv hadde signert og som viste at kjøpekontrakten utelukkende var en ordinær avtale mellom to parter og at den aldri hadde vært i nærheten av rådhuset.

Så presterer Aune og Stornes å skrive et leserinnlegg som handlet om det som ble feilsitert og i tillegg var et skikkelig personangrep mot meg.  Aune ga en tilleggskommentar i avisen der han hevdet at «lakseretten har aldri vært nevnt og aldri et tema».  Da tok nettdebatten fyr på nytt.

Det sier seg selv at når de som var kjøpere av eiendommen uttaler seg på denne måten, så blir det umulig å bli trodd på at fakta er annerledes.  For å bruke et uærbødig uttrykk, dette var et helvetes spark under beltestedet.  Aune har ikke vært villig til å svare på denne siden av saken, hverken på mail eller nå i avisene.  Jeg trodde faktisk at 60 års godt naboskap uten konflikter var mer verdt og at det måtte gå an å ta en telefon når en slik situasjon oppstår.

Jeg har fått en rekke henvendelser og støtte gjennom denne prosessen, og mange har meninger om hvorfor naboer kan oppføre seg slik.  Jeg skal ikke spekulere i den siden av dette.

Bjørn Enge