Dette er en kommentar. Det gir uttrykk for journalistens egen holdning.

Journalistene i Trønderbladet fikk beskjed om å skrive nyhetssaker om interiør. Jeg hater interiør.

Eller, «hat» er et sterkt ord. Når jeg tenker meg om, så hater jeg jo ikke interiør, jeg gidder bare ikke bruke veldig mye tid på det.

Men – så kom jeg på at jeg kanskje bryr meg litt om interiør likevel; jeg er jo glad i julepynt. «Et innlegg om julepynt i september? Er denne journalisten helt tullete? Er han gal?» Det tenker du kanskje nå.

Nei, jeg er ikke gal, men jeg er glad i julen. Og jeg er veldig glad i julepynt, i motsetning til min mor.

Juletreet som forsvant

La meg først forsvare min mor. Mamma er stort sett et perfekt menneske. Hennes eneste feil er kanskje at hun ikke er like glad i julepynt som sin sønn.

Dette var noe jeg lærte etter hvert som jeg ble eldre. Da jeg var barn, så pyntet familien til jul med stort juletre, nisser og hele pakka. Familien feiret jul som «normalt». Men – etter hvert som jeg ble eldre, så ble juletreet erstattet med et tre av plastikk. Etter et par nye år, så ble bare toppen på plastikk-juletreet tatt frem. Etter hvert var toppen på plastikktreet helt borte fra stua (da jeg begynte på videregående skole ble det trolig fast inventar på mitt nattbord, i en slags protest. Eller var det kanskje latskap fordi jeg ikke orket å rydde det bort).

De siste årene jeg bodde hjemme mener jeg å huske at treet til slutt ble erstattet av en eller annen greie av granbar, på tjue centimeter i en liten krukke. Og nissene fantes ikke i hele huset lenger, de ble samlet på ei hylle i gangen. Så der var det hvert fall jul. Det var også bittelitt julepynt på kjøkkenet. Så helt forferdelig var det jo ikke.

Opprør er håpløst

Hver september og oktober begynner jeg å tenke på julen, etter som juleproduktene begynner å dukke opp i butikkene. Skal jeg i år legge en slagplan for å få juletre i stua i år hos mor og far?

Men - Jeg har forsøkt å gjøre opprør. Jeg husker jeg en natt som ungdom listet meg opp i stua og satt ut et par nissefigurer. Da jeg stod opp igjen om morgenen, så hadde mamma fjernet dem.

Så – opprør er håpløst, og jeg har nesten kapitulert. Mamma har dog lovet at hun skal pynte skikkelig til jul hvis hun noen gang får barnebarn. Så – alt håp er kanskje ikke ute?