Jeg fisket i Gaula i fire dager i juni i år og hadde som vanlig en kjempefin opplevelse. Jeg vil likevel gi dere en negativ, men velment, tilbakemelding angående den måten kvotereguleringen praktiseres.

Grunnen er at jeg i løpet av disse fire dagene ved elva så to store laks på rundt 8 kg som lå døde i vannet. At dette er fisk som har vært på land for fotografering er jeg i liten tvil om.

Jeg vil før jeg skriver videre nevne at jeg har arbeidet med laks hele mitt yrkesaktive liv. Det er nærmere 50 år. De siste 20 årene har jeg vært daglig leder for senter for fiskeforsøk ved NMBU ( Universitetet på Ås). I tillegg har jeg hatt daglig ansvar for undervisningen i oppdrettsteknologi ved Institutt for Tekniske fag ved samme universitet. Det er derfor ikke uten bakgrunn at jeg skriver dette.

Faktum er at en laks som kjører seg helt tom for oksygen i enden av snøret får en opphoping av melkesyre i muskulaturen med pH fall i muskel som konsekvens, og faktisk kommer i en tilstand som best kan sammenlignes med dødsstivhet (rigor mortis) mens den enda er i live. Dette går over igjen når oksygenbalansen i muskulaturen gjenopprettes, men dersom fisken håndteres ( for eksempel bøyes på) i denne tilstanden vil det oppstå muskelavrivninger og blødninger. Innenfor slakting av oppdrettslaks kalles dette for «gaping».

Det må derfor stresses at en laks som skal settes ut igjen behandles ytterst skånsomt etter landing og ikke bare at den «ikke må løftes etter halen». Fisken skal overhode ikke ut av vannet og skrytebildene får man ta av fisk som skal avlives. Fang og slipp bør derfor bare unntaksvis forekomme. Slik kvotereguleringa praktiseres i dag blir det fristende å sette fisk ut igjen, slik at man kan fiske videre når det er bra med fisk i elva. Død laks langs elvebredden er en uting som setter laksefisket i et dårlig lys, og det er selvfølgelig ingen av oss tjent med.

For min egen del kommer jeg selvfølgelig tilbake til flotte fiskedager i Gaula, men håper at jeg slipper å oppleve død fisk elva til neste år.