Av «Sykepleier»

Veivalg for helse og velferd i Melhus kommune-noen tanker fra en sykepleiers perspektiv

Jeg har jobbet som sykepleier i kommunal eldreomsorg i snart 15 år. Jeg har i løpet av disse årene vært med på utviklingen innen eldreomsorgen, en utvikling som dessverre ikke har vært til det bedre. Tvert om. Spesielt etter at samhandlingsreformen kom i 2012. Fokus på økonomi og effektivisering av tjenestene blir større og større, og pasienten og mennesket blir mindre og mindre i fokus. Få ressurser, liten fagkompetanse og lav bemanning har preget eldreomsorgen i stor grad de siste 10 årene. Med dette kommer dårligere kvalitet på tjenestene vi yter. Dårlig kvalitet, og til tider liten faglig forsvarlighet. Pleien er så som så, og omsorgen er mangelfull.

Nå er man kommet dit hen at man kaller det en krise. Ikke bare i Melhus kommune, men en landsomfattende krise. Mangel på ressurser, mangel på kompetanse, mangel på sykepleiere og store problemer med rekruttering. Vi som står i det, har sett dette komme lenge. Og mange av oss har ytret bekymring, flere ganger og allerede for 10 år siden. Svaret vi da får er at det skal spares. Det koster for mye. Det er ikke midler å bruke.

Nå står Melhus kommune ovenfor et veivalg for helse og velferd. Et veivalg for hvordan framtidas sykehjem, hjemmetjeneste og bofellesskap skal dimensjoneres, organiseres og drives. Man kan ikke fortsette slik som nå. Det forstår vel de fleste. Et forslag har vært å sentralisere sykehjemsplassene i kommunen ned til nedre Melhus, mens sykehjemsplassene ute i distriktene, på Hølonda og kanskje også på Horg, skal gjøres om til heldøgns omsorgsboliger. Kommunen vil spare penger på å gjøre det sånn. Omsorgsboliger vil kort fortalt koste kommunen mindre penger enn sykehjemsplasser. I tillegg stilles det ikke samme krav om å ha sykepleiefaglig kompetanse tilgjengelig i slike omsorgsboliger. En kan da drive eldreomsorg med færre ressurser og mindre kompetanse. Problem løst. Eller?

Tanken er vel at «friske» eldre skal bo i disse omsorgsboligene, mens de gamle og syke skal ivaretas på sykehjem på Buen. Og tanken er kanskje god. Men hvordan vil det fungere i praksis? Vi vet at det blir flere eldre i årene som kommer. Med alderdommen kommer ofte sykdom og mange plager, og med det kommer ofte behovet for å få plass på et sykehjem. Mange klarer seg ikke hjemme, selv med bistand fra hjemmetjenesten. Man har allerede sett at prosjekt «100 år i eget hjem» ikke har ført helt frem. Sykehjemmene er overfylte, og bruk av dobbeltrom er slettes ikke uvanlig og har vært praktisert lenge.

Min bekymring er at sykehjemsplassene på Buen raskt vil bli overfylt. Og man vil få gamle og alvorlig syke brukere i omsorgsboligene også. For ikke å snakke om personer som har demenssykdom. Hvor skal de bo? Hvem skal ivareta dem? For bemanningen vil kanskje være enda lavere, og kompetansen enda mer fraværende. Jeg frykter at kvaliteten på tjenestene som blir gitt, vil bli enda dårligere. Jeg tror dessverre det vil bli lite attraktivt for en sykepleier å jobbe på et slikt sted. Kommunen har allerede mistet mange dyktige og erfarne sykepleiere de siste årene, og kanskje vil de miste enda flere. Jeg er redd det ikke vil bli noe enklere å rekruttere nye heller. Rekruttering har vært en stor utfordring i kommunens eldreomsorg over flere år. Ikke bare ute i distriktene, men også sentralt på Melhus.

Fagkompetanse må vi ha, uansett om det skal kalles for sykehjem eller omsorgsbolig. Alle faggrupper må være på plass, også sykepleiere. For gamle mennesker blir syke. Alle midler er ikke tatt i bruk i forsøket på å rekruttere, og ikke minst BEHOLDE de sykepleierne vi har i kommunen. Høyere lønn er bare ett virkemiddel. Riktignok og naturligvis en viktig motivasjon for de aller fleste, spesielt i en krevende jobb med ubekvem arbeidstid. Her må kommunen stille seg på lik linje (og selvfølgelig helst over) med Trondheim og St. Olavs hospital for ikke å miste enda flere. De påskjønnelser som er blitt gjort er ikke en god nok gulrot.

Men likeså viktig vil det være å gjøre noe med grunnbemanningen. Det er noe av det som «vi på gulvet» har ytret ønske om i årevis. Det kjøres på med helgebemanning og minstebemanning hele uka igjennom. Til å begynne med for å spare penger på innleie ved sykdom. Nå er det ikke lenger folk å ta av. Et viktig tiltak som er iverksatt har vært å øke stillingene til de som ufrivillig har gått i deltidsstillinger. Men da må arbeidsforholdene legges til rette, slik at det faktisk er mulig å stå i 100 prosent jobb. Høyere grunnbemanning vil gjøre det mulig å utføre en god og faglig forsvarlig jobb. En jobb fylt av faglighet og god pleie og omsorg. Høyere grunnbemanning vil føre til at det vil være lettere å stå i jobben yrkeslivet ut. Økt grunnbemanning vil gjøre jobben mer attraktiv, og tiltrekke flere søkere i stillingene som lyses ut. Gode, helsefremmende turnuser, mindre jobb på helgedager og samlet fritid i høytider er også betydningsfullt. Fritid med familie og venner er viktig, og må respekteres.

Strakstiltak må iverksettes, uansett hva man velger å kalle tjenestene. Sykehjem eller ikke. MER penger må bevilges, slik at våre eldre får en god og verdig alderdom og avslutning på livet med gode, fagkompetente pleiere til å ivareta seg. Det har de vel fortjent?

Jeg synes det vil være trist om folk ute i distriktene ikke kan få bli gamle, syke og avslutte livet på den plassen der hvor de kommer ifra. Der hvor de har levd et langt liv. Der hvor de føler tilhørighet, og kjenner mange. At personalet har god kjennskap både til plassen i seg selv, og til folka som bor der er viktig i samhandling med pasientene. Etter at samhandlingsreformen trådde i kraft, har det vært få ledige sykehjemsplasser. Ventelista er lang, og kommunens innbyggere kan ikke selv velge hvilket sykehjem de vil få plass på. Det har mange ganger kommet sterke reaksjoner fra brukere fra nedre Melhus og deres pårørende når det ikke er ledig plass på Buen, og de må «ta til takke» med en plass på Hølonda eller Horg. Og det forstår jeg godt. De fleste pårørende ønsker vel å ha sine så nærme som mulig?

Det vil bli mange pårørende ute i distriktene som ikke får ha sine kjære i nærheten. Og tenk på alle de pårørende som kanskje ikke har mulighet til å komme seg ifra Hølonda eller Horg til nedre Melhus for å besøke sine kjære. Mange kjører ikke bil, og kollektivtilbudet er mildt sagt dårlig. Mange er gamle og ved dårlig helse selv. Til sist vil jeg også påpeke verdien av å ha disse arbeidsplassene utpå bygda. For mange, kanskje spesielt småbarnsforeldre, betyr det mye å ha jobben i nærmiljøet. Kanskje vil nedleggelse av sykehjem i distriktene også føre til fraflytting fra bygda? Uansett.. tiltak må iverksettes NÅ. Og hoder, hender og ikke minst kompetanse må være tilstede. Både på sykehjem og i hjemmetjenesten.