Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning

Av Carl Christian Grue Solberg, første nestleder for Høyres Studenter

Kommunismen har aldri tjent noen andre enn de partitoppene som selv har styrt samfunnet med jernhånd. En nedtonet norsk variant, med Rødt i spissen, vil uansett variant aldri tjene den norske bonden eller det norske landbruket.

Det første som slo meg da jeg begynte å lese leserinnlegget i Trønderbladet var følgende: Har disse Rødt-representantene noensinne satt sine ben på en norsk gård?

Etter å ha lest videre stiller jeg meg fortsatt det samme spørsmålet.

Den sittende regjeringen har innført et dyrepoliti, og tydelig slått fast at all kriminalitet mot dyr må tas på det største alvor. Jeg har personlig aldri møtt en bonde som ikke er enig i dette.

Den nedlatende holdningen Rødt utviser overfor norske bønder ved å indikere at de ikke tar dyrevelferd på alvor kjenner jeg meg ikke igjen i. Det finnes ingen som er mer opptatt av dyra sine enn bøndene som eier dem. Det å drive med dyr er ikke så lønnsomt at man gjør det uten å trives i deres selskap, og da grunnleggende er opptatt av dyras ve og vel.

Norske bønder er best i verden på dyrevelferd. Som i alle andre bransjer finnes det noen få sorte får i flokken, men disse er forsvinnende få.

Rødts ønske om å presse på bøndene stadig nye reguleringer som krever stadig nye investeringer vil jeg advare mot. Dyr skal behandles med den største respekt, en respekt så og si alle norske bønder utviser, men det er forskjell på folk og dyr. Det finnes grenser for hvilke kostnader vi kan legge på den norske bonden uten at det umuliggjør produksjonen.

Den skepsisen som ligger under Rødts påstander om behovet for bedre dyrevelferd er i bunn og grunn atter en gang et angrep på den private eiendomsretten, og en dyp mistro til alt som ikke er drevet i offentlig regi.

At Rødt ønsker å avskaffe kapitalismen er ingen overraskelse. Dette har de snakket om på både inn- og utpust siden den gang den samme politiske bevegelse artikkelforfatterne representerer snakket med varme i stemmen, og stjerner i øynene, om Maos Kina. Når de møtes for å diskutere politikk er det hvorvidt de ønsker å avskaffe kapitalismen gjennom en væpnet revolusjon eller ikke som er stridstemaet, ikke om avskaffelse av privat eiendomsrett faktisk er fornuftig.

Dette i seg selv burde understreke hvor ytterliggående og radikale Rødt faktisk er, og hvor langt fra et norsk politisk sentrum de faktisk befinner seg.

At Rødt i valgkampens hete føler for å strekke ut en hånd til det norske landbruket er således ikke bare historieløst; det nærmer seg parodisk.

Av det produktive skogarealet i Norge eier privatpersoner cirka 77 prosent. En stor del av skogen eies av bønder, og drives som gårdsskoger sammen med jordbruk. Dette er den tradisjonelle inndelingen her til lands, med dype historiske røtter, og har tjent både bøndene og befolkningen for øvrig godt.

En av suksessfaktorene er at mange selveiende bønder har hatt eierskap til en andel av både skog- og jordressursene. Det private eierskapet har stimulert til bærekraftig utnyttelse av ressursene, samtidig som det har gitt insentiver til ungskogpleie, planting, og en utstrakt foredling og verdiskapning av norske naturressurser.

Skogen har i manns minne gitt gode, trygge arbeidsplasser i distriktene, og fordelingen av overskuddene fra hogsten har vært svært solidariske fordelt sammenliknet med alle sammenliknbare land.

All erfaring viser at privat eierskap til naturressursene gir en bedre forvaltning enn offentlig forvaltning av de samme ressursene. I land som Sovjetunionen og Venezuela har man mildt sagt dårligere erfaring med sine modeller enn det vi har i Norge. Dessuten har det vært langt dårligere å være menneske i disse samfunnene enn i det norske, men det synes Rødt å ha glemt.

Tilsvarende erfaringer har vi fra landbruket.

At mange frie bønder har eiet, drevet og forvaltet jordressursene våre har gitt en god maktbalanse i samfunnet. Fremfor en eneveldig stat, hvor den sentrale statsmakten er den eneste reelle makt, har Norge hatt sterke motmakter i form av sterke lokalsamfunn, et selvstendig og fritt næringsliv, og betydelige frivillige organisasjoner med røtter i lokalsamfunnene.

Jordressursene har blitt forvaltet bærekraftig, samtidig som norske bønder alltid har vært flinke til å ta i bruk ny teknologi som har økt produksjonen, selvforsyningsgraden, og spesielt de seneste årene gjort driften mer skånsom ovenfor lokalmiljøet.

Min tilnærming kan oppsummeres svært enkelt: Den norske bonden er best egnet både til å eie og til å drive norske skog- og jordressurser.

Denne stolte og lange historien innenfor det norske landbruket utviser ikke Rødt den minste respekt for. Slik er det med radikalere, de nekter å innse at samfunnet er både bygget og basert på nedarvet historisk kunnskap og erfaring.

Man bør ikke fjerne en staur uten å vite hvorfor den ble satt ned i utgangspunktet.

Rødts klamme omfavnelse av det norske landbruket er på sitt mest parodiske når de tar til motmæle mot det de beskriver som «regjeringens utrydningspolitikk ovenfor rovdyrene».

Det må være en målsetting å legge bedre til rette for at stadig flere norske bønder kan ha dyra sine på utmarksbeite. Dette er essensielt for å vedlikeholde kulturlandskapet, men også for å benytte seg bedre av de ressursene som finnes i utmarka.

At Rødt tror dette er mulig med en mer tilbaketrukket rovdyrpolitikk er nesten utrolig.

Hvorfor kan ikke Rødt utvise engasjement for dyrevelferden til de lamungene som blir halvspist av ulv i Østerdalen? Eller søyene som bør ihjel i Trøndelag etter et brutalt bjørneangrep?

Det er ikke mulig å legge godt til rette for utmarksbeite uten en streng rovdyrpolitikk, og det vet alle bønder som har dyra sine på skogen. Høyres Studenter har vært blant pådriverne for at regjeringen skal sikre en enda strengere forvaltning enn tilfellet er i dag – all oppmykning fra dagens nivå vil i praksis gjøre det umulig å slippe dyra sine på skogen.

Et folk som glemmer sin historie er dømt til å gjenta dens feilgrep. Lovnader om god dyrevelferd pakker bare inn den grunnleggende skepsis Rødt nærer ovenfor alt som ikke drives og eies av staten.

Statlig overtakelse av naturressursene, forvaltningen av dem, gårdsbrukene, og alle de institusjonene og ordningene vi har så lang tradisjon for i Norge vil ikke tjene noen.

Aller minst bøndene.