Forhandlinger krever vilje – fra to parter

Hvem skal lage maten vår i fremtiden, Guro Angell Gimse? Når dagens jordbrukere er i ferd med å gi opp.

Norske bønder ser selv hvilken vei utviklinga går og er dypt bekymret over fremtiden. Både for sin egen fremtid, men kanskje først og fremst for vår fremtidige evne til å forsørge oss med det aller viktigste - nemlig maten vår, skriver Kjersti Hoff. Her ser vi nyfødte lam på Øya videregående skole.   Foto: John Lerli

Meninger

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning

Innlegg skrevet av Kjersti Hoff, leder Norsk Bonde og Småbrukarlag

Innlegget er et tilsvar til et debattinnlegg skrevet av Guro Angell Gimse (H).

«Kjære bonde, det lønner seg alltid å forhandle» skrev Guro Angell Gimse, stortingsrepresentant og Høyres landbrukspolitiske talsperson i Trønderbladet 18. mai.
 

En ting kan jeg avsløre med en gang: Det var ikke viljen hos jordbruket det stod på. Vi jobbet dag og natt med forhandlinger og kravdokumenter før vi overleverte et felles krav den 27. april.
 

Et samlet norsk jordbruk inviterte regjeringen til å være med på en nødvendig endring av retningen for norsk jordbruk og matproduksjon. Slik at vi også i fremtiden vil kunne forsyne oss selv med den maten vi har mulighet til å produsere her til lands.


Kjører 100 mil med traktor i protest

- Skal vi utvikle eller avvikle

Bøndene at jordbruksforhandlingene handler om kommende generasjoner.



Utviklingen går nemlig feil vei. Og det har den gjort lenge. Både for små bruk som legges ned og for de som har satset slik den blå-blå regjeringen ønsket. De førstnevnte forsvinner for godt og de sistnevnte føler seg ført bak lyset fordi de ikke får noen avkastning på verken arbeids- eller kapitalinnsatsen sin. Det er dette bondeopprøret handler om.


Regjeringen har med sitt tilbud i årets jordbruksforhandlinger avslått denne invitasjonen - noe vi i jordbruket beklager. Tilbudet gjorde det umulig for jordbruket å gjennomføre reelle forhandlinger om en ny jordbruksavtale.


Jordbruket ba om sterkere regulering av norsk jordbruksproduksjon slik at vi får en matproduksjon tilpasset norske forhold, økt lønnsomhet for alle produksjoner og økt støtte til å gjennomføre investeringer på små og mellomstore bruk for å kunne imøtekomme lovpålagte dyrevelferdskrav.  Dette er krav vi som næring støtter opp om, men som krever at lønnsomheten i næringen må øke betydelig dersom bønder og myndigheter skal klare dette løftet sammen.


Tilbudet fra staten inneholdt dessverre ingen av disse elementene. Så hva skulle vi egentlig forhandle om?


Gimse, du skriver; «Dersom et gårdsbruk har potensialet og bonden ønsker å bli litt større, skal det være mulighet for det. Vi vil være en garantist for dem som har satset. Samtidig vil vi sørge for at tilskuddene fra staten er tilpasset areal og gårdsbruk som har mer karrige kår. Små- og mellomstore bruk har også livets rett».


Jeg er dessverre redd det ikke er mange bønder - enten de er store eller små - som har tillit til dette.


Norske bønder ser selv hvilken vei utviklinga går og er dypt bekymret over fremtiden. Både for sin egen fremtid, men kanskje først og fremst for vår fremtidige evne til å forsørge oss med det aller viktigste - nemlig maten vår. Jordbrukspolitikken trenger en ny retning og nye fremtidsperspektiver hvis dagens unge skal velge en fremtid som jordbruker og matprodusent.


Så hvem skal lage maten vår i fremtiden, Guro Angell Gimse? Når dagens jordbrukere er i ferd med å gi opp?


Kjære bonde, nå ønsker vi oss at bondelagene setter seg bak forhandlingsbordet i jordbruksoppgjøret.

Bondeopprøret har gjort inntrykk på oss alle. Mange sterke historier og voksende frustrasjon har kommet til overflaten.