Av Bernt Øien

Erna Solbergs utspill om 43 timers arbeidsuke mangler alternativer, og da er det er fristende å se vår eksport av vannkraft opp imot utspillet.

Norge har et markedsbasert politisk bestemt kraftsystem, men tørråret har gjort at det skurrer i pengepungen til husholdning og industri fordi strømprisen stiger.

Alternativene til 43 timers arbeidsuke bør komme ved at regjeringen tar en energipolitisk debatt for fremtiden. Skal private aktører bygge kabler for å frakte vannkraft til EU som råvare, eller skal Norge bruke overskuddet selv til klimavennlig industrireising da salg av balansekraft til EU gir en marginal verdiskapning?

Statistisk Sentralbyrås tall for 2001-2016 viser at vårt kraftoverskudd er 6 TWh under hele perioden. I tillegg senkes verdien på norske vannkraftverk ved eksport da vi ikke kan selge til beste tidspunkt. EUs energiunion ble etablert i 2015, og den femte dimensjon peker på forskning, innovasjon og konkurransekraft som innsatsfaktor.

Bedre koordinering av ulike forskningsprogrammer er et mål for å få en helhetlig EU-tilnærming, og det gjør at norske CEDEREN har sett muligheter til å hente forskningsmidler fra EU. Men alle vet at de fleste norske energitiltak har liten eller ingen betydning for det globale klimaet. Tiltakene som kan virke, vil gjøre det minst like effektivt i Norge som i EU. Om hundre år er det bare fornybar produksjon som står tilbake, og der er norsk vannkraft i et evighetsperspektiv.

Europas batteri. Sett i det perspektivet bør politikerne bruke Energimeldingen som underlag for et framtidsscenario om krav til bosetting, transport, produksjon av mat og industriarbeidsplasser. Her svikter politikerne, de ser bare i elbilens speil for å finne svar på framtidens utfordringer.

Eksport av mer strøm gjennom bygging av flere kabler må ikke skje før vi har tenkt oss om som nasjon, fordi dette kan føre til manglende innovative grep som angår vår velferd. Tenker vi kun råvareeksport med vår vannkraft, vil det være å dra teppet under framtida for våre etterkommere. Energimeldingen skapte ingen temperatur i Stortinget når den ble banket igjennom med politikerfloskler uten problematisering av kontroversielle energispørsmål.

Norge ligger 30 prosent lavere i strømpris sammenlignet med alle forbruksgruppene i EU, men norske strømpriser stiger med økt integrasjon med de europeiske kraftmarkedene. Fremtidens utfordringer vil kreve mer robusthet med vår energibruk, og en nedbygging av norsk natur for EUs skyld vil være en stor feil fordi energibehovet i EU er umettelig.

Naturen er fundamentet for vår fremtid, og vi må se på begrepet «Europas batteri « med nye øyne og selv redusere klimautslippene som vi nå tiltenker at EU skal gjøre ved vår vannkraft. Norge har unike regulerbare vannkraftressurser, men det er fysiske og miljømessige begrensninger for hvor stort vårt tilbud av fleksibilitet til EU kan være.

Klimahåndteringen kan vi best gjøre selv med kunnskapsdrevet industri i stedet for å eksportere vannkrafta som en hvilken som helst råvare. Vi kan lage strøm av minstevannføringen før den går ut i vassdraget, vi kan produsere hydrogen til bruk som energilagring for EU ved elektrolyse av vann eller av fossilt med karbonlagring i Nordsjøen, vi kan bruke pumpekraftverk for egen del, vi kan etablere datasentere osv. Problemet med det siste er at lave krypto-marginer og enormt strømbehov lokker verdens bitcoin-produksjon til Norge på grunn billig kraft. Dette viser en flik av hvilke industrimuligheter vi har.

Kraftverksbransjen har kopiert oljeindustriens råvareeksport uten å tenke alternativ, og nå planlegger myndighetene en endring i systemet for eksport og omsetning av norsk kraft. Målet er å frakte 25 prosent av all vår kraftproduksjon ut av landet. Dette viser at Stortinget ser på kraftbransjen som «eksportindustri», og det er nytt fordi omsetning av elektrisitet mellom Norge og utlandet har handlet kun om norsk forsyningssikkerhet til nå. Alle EU-land er avhengig av å importere energi, mens Norge eksporterer energi tilsvarende 10 ganger sitt eget forbruk. Vi må skille mellom energibærerne, så la oss bruke vannkrafta klokt og bare tillate eksport av det kvantumet vi ikke trenger selv.

Kraftnettet opprustes nå for milliarder som du og jeg må betale gjennom økt nettleie. Kommunene investerer våre skattepenger i kraftverk og tar ut avkastning som frie midler til kommunekassa i stedet for til vedlikehold i kraftnettet. Det fører til at vi som forbrukere må finansiere nettverksoppgradering over skatteseddelen enda en gang. Etter 2021 får vi nye strømtariffer som skal administreres av digitale målere. Vi dilter etter EU som gjør en inngripen i markedet for å korrigere for manglende fleksibel kapasitet med dyrere strøm i perioder over døgnet.

I 2007 la EU frem meldingen «An energy policy for Europe». Her omtales de energipolitiske utfordringene for EU som sterk importavhengighet av petroleum med høye klimagassutslipp og svak konkurranseevne på grunn av høye energipriser. Med planlagte nye eksportkabler fra Norge vil dette i klartekst bety at vi som nasjon gir fra oss konkurransekraft. Å forsyne EU med balansekraft innebærer en effektkjøring av kraftverkene, og med raske endringene i vannføringen gir det konsekvenser for fugl, fisk og bunndyr gjennom tørrlegging og flom på samme dag. Svenske kjernekraftverk faser nå ut for vedlikehold, mens det nordiske forbruket øker med 1000 MW pr uke i tiden som kommer. Effektbalansen strammes og strømprisen øker.

EØS avtalen i fare. Salg av fornybarhetsgarantier har ført til at Stein Lier Hansen i NHO omtaler dette som «– «en horribel grønnvasking bare for at europeiske selskapers klimaregnskap skal se bedre ut». Han karakteriserer ordningen som skandaløs. Videre sier han: « EUs nye fornybardirektiv legger ikke opp til å fjerne ordningen med opprinnelsesgarantier. – Jeg er redd for at motstanden mot EU og EØS avtalen vil bli forsterket når det norske folk forstår konsekvensene av det EU her vil videreføre». Han kunne i samme slengen nevnt at det nå er ca 30 prosent ren vannkraft i våre strømledninger, resten er kullkraft og kjernekraftimport fra EU på grunn av disse opprinnelsesgarantiene.

Energipolitikken er for viktig og kompleks til å overlates til olje- og energiministeren alene i et «opphetet tørrår». Med energi- og miljøkomiteens leder Kjønnsets (V) bevingede ord og manglede perspektiv i Dagsnytt 18 her om dagen er det innlysende at Søviknes har en lett match. Å høre på Kjønnsets kunnskapsløshet med innelåste meninger forteller meg at det er langt mellom englefjærene i hønsegården. Han forstår ikke konsekvensen av at økt strømpris for den jevne familie er både en belastning og er inflasjonsdrivende, noe han vil merke under det kommende lønnsoppgjør. Med økte drivstoffpriser, bompenger og økt rentenivå kan det hende Erna Solberg får rett i påstanden om at vi må arbeide 43 timers arbeidsuke for å opprettholde velferden.

KRONIKKFORFATTEREN: Bernt Øien fra Melhus.