KOMMENTAR: Når vi kjører til byen etter endt arbeidsdag, ser vi hvor heldige vi er, vi som slipper å sitte i køen motsatt vei. Biler tett i tett på vei sørover. Utålmodige sjåfører. Mens køa kryper fram over myra og ned bakkene mot Klett. Foreldre som skal hjem til sine. De skal kanskje snart av sted igjen, for ungene skal på trening eller det skal være et møte.

Plutselig smeller det ved Sandmoen, eller det er en bilbrann ved rundkjøringa på Klett, og alt står. Kanskje en time. En time med livet og bilen på tomgang. Bortkastet tid. En ødelagt ettermiddag, med treninga og bursdagen ungene ikke rakk, middagen som gikk fløyten og møtet som måtte utsettes til neste uke.

Vi ser på køen og tenker at vi betaler så gjerne med den lille forsinkelsen E6-under-arbeid-krinkelkrokene byr på, privilegerte er, vi som kan ture stort sett uforstyrret i motsatt retning. Det er likevel vondt å se ettermiddagssliterne i ansikt etter ansikt i den tyktflytende strømmen av biler. Herlighet, hvorfor har ikke denne veien kommet for ti år siden. Eller tjue. Hvordan har folk kunnet finne seg i en vei som kanskje var god nok for en mannsalder siden.

Og dere som er i køen, slangen som bukter seg av sted forbi Sandmoen, ser det plutselig åpner seg i Storlersbakken.

Gaulosen i det fjerne, det flate landskapet, et av Norges fineste utsyn. Vi alle ser at nye E6 blir fantastisk flott, hu hei som det vil gå nedover om et års tid. For ikke å si oppover! Hva blir tida mellom Melhus og byen? 15 minutter? 10?

Hva blir bomprisen? Denne tørkesommeren spratt takstene opp. Fordobling på Klett i rushtida, 15 kroner ble plutselig 30 og bilturen til byen blir dyrere.

Et oppdelt landskap, med årer av gråsteinsbelagt, snart ferdig E6, side om side med asfalterte strekninger og motorveibruer. Grasbakkene der det gikk hester ute og beitet, er nesten borte. Hestene er der fortsatt, men nær-mere fjøsveggen.

Resten er vei, vei og atter vei. Et grått og svart og dødt bevis på at vi bygger ufortrødent og bredt på den beste jorda, også det året da vi fikk en liten påminnelse om at matmangel kan ramme oss også, i alle fall dyra våre. Vil vi bli tilgitt for dette av kommende generasjoner? For vi vet hva vi gjør?