Kronikk skrevet av Bernt Øien
Det er ingen uenighet i at strømprisen vil øke med nye overføringskabler til utlandet, derfor kan det bli økonomisk hardt for disse med en økt strømpris. Norge har vært verdensledende på vannkraftkompetanse siden Vannkraftlaboratoriet ble bygd ved NTNU i 1920.
Grunnlaget for Statkrafts verdensledende kompetanse ligger i dette, så hvorfor tror noen politikere at EU ikke vil forholde seg til denne kompetansen hvis vi ikke blir tilsluttet ACER som et overnasjonalt organ? Politiske globalister med tomme «lytte» løfter i Arbeiderpartiet, og lobbyister i organisasjonen ZERO, dømmer «annerlededestenkerne«nord og ned og vet best i saken om ACER. De kunne med fordel lest boka «Annerledestenkerne» av Per Arne Bjørkum høyt for hverandre før slutninger som medfører suverenitetsavståelse i energispørsmål fattes.
Hva koster strømmen?
Resultatet blir at vi utkonkurreres med Apple og Facebook i Danmark, Google i Finland og Facebook i Sverige. Apples første etablering i Danmark førte med seg en investering i milliardklassen fordi danskene kunne tilby strøm med opprinnelsesgaranti fra norsk vannkraft. Nå planlegger Apple et nytt senter som vil koste rundt 6 milliarder danske kroner» (digi.no).
Skal levere elektronikk til hele E6 Soknedal
Det er EUs fornybardirektiv som muliggjør at «renheten» i norsk kraft kan selges til EU-land. Opprinnelsesgarantier fra vår totalproduksjon trekkes fra vår fornybare produksjon, noe som har ført til at 75,1 % av Norges strømforbruk ble definert som fossil- og atomkraft i 2015. Dette «gjør norsk industri skitten, truer norske arbeidsplasser og hindrer nye grønne industrietableringer i Norge.» (abc nyheter)
Historien om utbygging av vassdrag i Norge har bestått av konfrontasjoner mellom ulike interesser som ble integrert i en samfunnskontrakt for den enkelte utbygging, hvor legimiteten hvilte på de ulike interessenes standpunkter. Det offentlige eier i hovedsak kraftverkene i Norge, men den lokale og demokratiske forankringen som tidligere var viktig, er overdratt til aksjeselskap og store konsern. Dette er årsaken til at myndighetene kan satse på å tilknytte Norge til ACER. De som før hadde nær tilknytning gjennom sin lokale kraftstasjon er blitt fremmedgjort. Dette «glemmer» politikerne. De «glemmer» også at Norge pr definisjon ikke har særlig mer enn ca. 25 prosent ren elproduksjon igjen som vi kan bruke som konkurrerende faktor, en helt ufattelig lite strategisk opptreden.
Vi har sovet i timen i denne samfunnsdebatten om vår vannkraft og overlatt scenen til mammon, fordi det skjuler seg andre konflikter som må forstås i dette bildet. Som for eksempel vitenskapelig kunnskap mot politikk, sentrale og regionale styringsambisjoner som står mot hverandre, distriktspolitikk mot nasjonale mål (det siste er globalistenes inntogsmarsj) samt konflikter mellom de offentlige institusjonene og kommersielle aktører som kolliderer i feltet marked og politikk med ubehagelige smell uten verdiskaping. Det siste blir som å skyte et skudd inn i hønsehuset når hønene har vaglet seg for kvelden. Det blir et mye styr med flaksing i alle retninger, men det roer seg og hønene blunder videre. Det er først nå vindkraftkommunene våkner og ser at de ikke har vært tøffe nok i forhandlinger med storkapitalen for å få sin berettigede del av den økonomiske gevinsten, og dette kan stå som et symbol på dårenes paradis.
Da er det oppløftende å se at hydrogensamfunnet nærmer seg. Statoil skifter navn til «equinor» for å kommunisere at selskapet er blitt et bredt energiselskap. Vindkraft og hydrogenproduksjon med karbonfangst blir nye forretningsområder (enerwe.no). Håndtering av CO2 fra fossile kilder er mest kjent fra Sleipner prosjektet i Nordsjøen. Her er CO2 blitt pumpet ned i Utsiraformasjonen siden 1996, men verden vil framover gjennom nye prosjekter. Statoil og samarbeidende industripartnere har som målsetting å gjøre gasskraftverket Magnum i Nederland hydrogendrevet innen 2023, samtidig som Statoil og engelske myndigheter vil konvertere gass distribusjonsnettet i Leeds til frakt av hydrogen. Det kreves kunnskap for å få biproduktet karbon inn i en sirkulær økonomi. Fire amerikanske selskap ser muligheter og skal bruke 33,7 millioner dollar fra det amerikanske energidepartementet ved TCM på CO2-fangst.
Det at norske myndigheters ikke husholder med 20 års teknologisk forsprang på en kraftfull måte, er så inne i granskauen talentløst og ufattelig. Næringsministeren kunne med fordel bevilge den ene investeringen i et planlagt pilotprosjekt for å dra i gang norsk leverandørindustri på området.
Norges spisskompetanse forvitrer og dette gir økt konkurransekraft til utlandet. Pilotprosjektet skal fange CO2 som fraktes ut på sokkelen og lagres i bergformasjonen her. Et annet aspekt ved prosjektet er at trykket i oljereservoaret opprettholdes med CO2, og derved utvinner operatøren mer hydrokarboner og forlenger feltets levetid. I et slikt perspektiv er det trist å være vitne til en næringsminister som burde skjønt mer av kraften i nyskapning og betydning av dette for Norge, for har du tenkt på hva vi gjort med hydrogen foruten bruk i bilpark og elektrisitetsproduksjon? Et eksempel er at Norge kunne droppe investeringen i elektrifisering av Nordlandsbanen og heller kjøre lokene på hydrogen. En spennende, billigere og renere løsning enn elektrifisering.
Gi oss politikere som skjønner at Norge ikke kan leve av økonomiske overskridelser på Stortinget og interne krangler i andedammen. De må stimulere til kraftfull industripolitikk i Norge med vår rene konkurransedyktige energi som utgangspunkt.