Kronikk skrevet av Håkon Ruud, pensjonert lærer/biolog

Jeg skulle ønske at alle som vil avskaffe pelsdyrnæringen i Norge, og i særdeleshet politikere, må få saklig opplysning om og bli kjent med den smerte og lidelse som skjer med mange av dyrene våre som lever fritt ute i naturen. De ville da kanskje tenke annerledes om pelsdyrholdet.

Helt klart, mange dyr lever det gode liv ute i naturen, men vi må også få øynene opp for den smerte og lidelse som skjer der.

De ville dyrene har friheten, men denne friheten gir dem ofte en kamp på liv og død. Om vinteren når mattilgangen er liten, kjemper mange mot sult og kulde. Og de fleste dør sultedøden i sitt første leveår. Etter en utarmende siste del av sitt liv bukker de under. Dette er en pinefull prosess som foregår over tid før døden inntrer. Slik er det i de fleste dyre- og fuglepopulasjoner.

Og mens dette skjer ute i naturen, får rev og mink nok mat i sitt bur, god mat som de liker godt.

Jeg skal her gi noen eksempler som viser smerte og lidelse for dyr og fugler i naturen.

På Vestlandet, der jeg kommer fra, lå det på vårparten for en del år tilbake 41 døde hjorter i samme område. Vinteren med mye snø og sterk kulde ble for hard for dem, og de sultet og frøs rett og slett i hjel. En langsom og pinefull død.

Hos ugler er det slik at hvis mattilgangen i hekketiden blir for liten, begynner den største ugleungen å hakke løs på den minste og svakeste mens den ennå er i live. Og til slutt hakker den stakkaren til døde og spiser sin bror eller søster. Filmopptak dokumenterer dette. Slik er naturens «makabre» ordning for at i alle fall noen i kullet skal overleve, og ikke alle skal dø av sult. Dette skjer hos alle rovfugler og mange dyrearter at den/de minste i et kull bukker under i kampen for tilværelsen når mattilgangen er liten, og må gjennomgå store smerter i denne dødsprosessen.

Vi kan også tenke på alle dyrene (rein, elg, hjort, rådyr o.a.) som blir påkjørt i trafikken, og som vi mennesker påfører lidelse. Statistisk Sentralbyrå gir opplysning over skader påført dyr fra 01. 04.2015 til 31.03.2016.

Da ble det påkjørt 1355 elg, 639 hjort, og 4303 rådyr. Til sammen 6297 påkjørte hjortedyr på ett år. For en sum av lidelse vi mennesker påfører disse dyrene! Men vi slutter ikke å kjøre bil og tog av den grunn. Ikke dyrevernaktivistene heller, vil jeg tro. Er det da rett å ramme pelsdyroppdretterne med forbud av pelsdyrhold i Norge, som nå regjeringen dessverre går inn for, når skadene er minimale i denne næringen i forhold til de skadene vi mennesker påfører dyrene i trafikken og den lidelse som skjer ute i naturen.

Det ser ut som dyrevernaktivistene ikke har kunnskap om det som skjer ute i naturen, og heller ikke i pelsdyrgårdene. De fører folk bak lyset med sin feilaktige informasjon og propaganda om norsk pelsdyrhold, og folk og politikere lar seg føre vill.

Rev i naturen og rev i bur. En rev ute i naturen vandrer hovedsakelig for å finne mat (uttalt av Norske Etologer som forsker på dyreadferd). Når en rev har fanga et byttedyr eller den har funnet et åtsel og ete seg mett, legger den seg i hvile. Når den så blir sulten, foretar den igjen ny næringsvandring og ny hvile. Mat og hvile er de viktigste behov en rev – et dyr har.

I løpet av vinteren er det mange rever som ikke finner nok mat og ender sitt liv allerede innen sitt første leveår. De fleste i et kull må dø for at ikke bæreevnen i området skal overstiges og massedød av rev inntre. Bare de sterkeste overlever. Hva hjelper friheten alle disse unge revene der livet for tilværelsen hele tiden er en kamp for å finne mat, og de til slutt må bukke under i en langpinende sultedød.

I FANGENSKAP: Revene i bur får nok mat, og de kan legge seg til hvile god og mett. Når deres dager er talte, får de en hurtig og tilnærmet smertefri død, skriver Håkon Ruud i kronikken. Bildet er tatt på Hovin i 2006.

Mens dette skjer ute i naturen, får alle revene i bur nok mat, og de kan legge seg til hvile god og mett. Når deres dager er talte, får de en hurtig og tilnærmet smertefri død, i motsetning til revene som lever fritt i naturen.

Nei, dyrevernaktivistene må ikke fremstille livsutfoldelsen i naturen som et liv i bare frihet og harmoni, og pelsdyrgårdene som et sted der dyrene lider. Begge deler er helt feil!

Politikerne må ikke gjøre sine vedtak på den lettkjøpte populistiske argumentasjonen og den propaganda som dyreaktivistene fører.

En burrev vil trolig heller ikke savne friheten i naturen når den får nok mat og hvile i bur og ikke vet om den friheten, som for mange av dyrene i naturen slett ikke er noen frihet, men en kamp på liv og død. Det er heller ikke ville dyr som ales opp i burene. Det er dyr som i generasjoner gjennom avl har blitt valgt ut etter egenskaper som er tilpasset et liv i bur.

Selv om dyrene i norske pelsdyrgårder har det bra i dag, jobber pelsdyrnæringen fortsatt med å få livskvaliteten enda bedre. Så politikerne bør yte pelsdyroppdretterne den rettferdighet de fortjener: å la dem fortsatt få utvikle og drive denne næringen i Distrikts-Norge.

Til orientering: Jeg er ingen pelsdyroppdretter. Jeg er lærer, dyrevenn og engasjert i naturvern. I tre år var jeg leder av naturvernlinja på Øytun Folkehøgskole i Alta. Jeg har også vært medlem av Norges naturvernforbund i over 40 år, og er det fremdeles.