KOMMENTAR: Ingen blir profet i eget land, sies det. Det gjelder ikke Marit Bjørgen. Hun er en av landets aller, aller mest populære idrettsutøvere. Det kommer selvsagt at hun gjennom mange år har levert toppresultater. Hun er tidenes mestvinnende langrennsløper i VM, med 26 medaljer, 18 av dem er gull. Det første gullet kom i 2003, det (foreløpig) siste i 2017. Bjørgen har også seks OL-gull, 110 individuelle seire i verdenscupen og 21 norgesmesterskap. For å nevne noen av merittene.

Men Marit Bjørgen er ikke bare en suksessfull og populær idrettsutøver. I fjor ble det målt hvem vi nordmenn har størst tillit til, og en av overskriftene i media etterpå var «Vi stoler på NRK, Bjørgen og kong Harald». Mens langrenn generelt og enkelte utøvere spesielt, er rammet av en tillitskrise, har vi fortsatt full tiltro til dronningen av langrenn. Det sier mye om hennes unike posisjon.

Noe av Bjørgens popularitet skyldes nok at hun hadde noen tunge år. Etter suksess i VM i 2003 og 2005, oppnådde hun ikke gode resultater i mesterskapene 2006, 2007 og 2009. Det var i VM på hjemmebane i Oslo, at hun kom tilbake på toppen. Vi liker ekstra godt når noen har vært langt nede, kjempet i motgang, og så overvunnet vanskelighetene.

Søndag var det utdeling av kulturprisen i Midtre Gauldal. Marit Bjørgen var «hjemme» for å ta imot prisen og hederen. For selv om hun bor i Oslo, er det Rognes og Midtre Gauldal som er hjemme. Fra scenen ble det selvsagt pekt på Bjørgens mange meritter, men det som ble fremhevet mest av dem som sa noen ord, var Bjørgens vesen og væremåte. De pekte på hennes verdier og hvordan hun er et stort og godt forbilde. Tidligere har vi hørt venninnene på landslaget fortelle om hvor stor pris de setter på Bjørgen som menneske.

«Begrunnelse skal ikke være nødvendig», skrev den som foreslo Bjørgen til kulturprisen. Og begrunnelsen ser vi alle sammen, i uttalelsene til Bjørgen selv, i ansiktene til lagvenninnene og til barna som møter helten under hennes eget barneskirenn.

Gratulerer med en velfortjent pris!