Sportsfiske i Gaula

I 1862 ble William Bromley-Davenport så inspirert av sin reise til Veblungsnes ved Rauma at han skrev et kapittel i en bok om sine opplevelser. Boken med tittelen Sport ble utgitt kort tid etter hans altfor tidlige bortgang.

Fivahuset, som Bromley-Davenport bygget på bredden til sin elskede elv Rauma, står der fremdeles og eies og brukes (!) fortsatt av hans etterkommere.

Lakseopplevelser

Sport er en vidunderlig bok. Den er fargerikt skrevet, og dens beskrivelse av Bromley-Davenports lakseopplevelser er rik på atmosfære. Kapitlet om laksefiske i Norge er i sannhet preget av at Bromley-Davenport har evnet å fange inn følelsen av å bo midt i ingenmannsland i Norge på en tid da hestetrukket transport og dampskip var det nyeste nye! Når man leser Sport, blir man klar over at Bromley-Davenport ikke bare var glad i Rauma, men at han også hadde den dypeste respekt for sin guide, Ole, hans faste følgesvenn når han var på laksefiske. Den tiden han tilbrakte på Fiva var tydeligvis like kjærkommen som de vidunderlige somrene jeg har vært så heldig å få tilbringe på breddene til en av verdens flotteste atlantiske lakseelver, Gaula.

Jeg besøkte nylig Fivahuset og hadde da gleden av å møte Vidar Skiri, som passer på huset, og som også er den i Norge som har lengst erfaring som jakt- og fiskebetjent. Jeg fant at han var en sjarmerende og reflektert mann med sans for humor og med en dyp og åpenbar kjærlighet til laks og laksefiske. Dessuten har Vidar måttet tåle den vanære det er å se sin avholdte elv tvunget i kne av parasitten Gyrodactylus.

Nesten ødelagt elv

Man skulle tro at å se det som en gang var en flott elv nesten ødelagt, ville være nok til å drepe all lyst og pågangsmot hos hvem som helst, men det er ikke tilfelle med Vidar. Han deltar aktivt i arbeidet med å bringe Rauma tilbake til fordums storhet, og takket være det arbeidet som gjøres i elva og et vellykket lakseklekkingsprogram ser det ut til at han kanskje kan lykkes.

Alle mine samtaler med Vidar var fascinerende, men en setning som kom med dempet stemme mens han satt og nippet til en whisky foran det flakkende lyset fra peisen, kommer jeg aldri til å glemme. «Jeg har drept tusenvis av laks», sa han, «men aldri mer. Med alt som har hendt og alle truslene, er det bare ikke noe valg lenger å drepe dem…».

Det finnes de som er standhaftige motstandere av å slippe laksen. Mange av disse har latt høre fra seg i debatten omkring Gaula og dens fremtid. Likevel, sannheten er at de fleste av oss, akkurat som Willliam Bromley-Davenport, fisker for sportens skyld, og hvis vi ikke gjør det, er det billigere og enklere å ta en tur til fiskehandleren.

‘Å leke med maten’

Det er et taleført mindretall som beskriver fang og slipp som ‘å leke med maten’. Slikt snakk er bare tull! Å drepe en fisk etter å ha fanget den lar fisken få gjennomgå nøyaktig det samme traumet som når den blir sluppet, bare med den tilleggsfaktoren at den blir dratt på land og slått i hodet gjentatte ganger med en stein.

De som benekter at fang og slipp er en rettmessig måte å beskytte moderne laksefiske på, samtidig som den sikrer at sportsfisketradisjonen kan fortsette, er i slekt med de menneskene som, til tross for overveldende bevis for det motsatte, klynger seg til forestillingen om at jorden er flat eller at månen er laget av ost.

Det er to hovedårsaker til at laksen bør slippes. For det første, dette er omtrent den eneste beviselige måten å sikre artens overlevelse på utenom et totalt forbud mot å fiske. For det andre, dette har med respekt å gjøre. Å slåss med en fisk er ikke et spørsmål om ‘å leke med mat’. De som ser på laksen som mat med finner, har ikke noen plass i rekken av moderne fiskere. De mangler samhørighetsfølelse med sportsfiske og forståelse for stoltheten til fisken de forsøker å fange. Og hvis disse, eller hvilke som helst andre for den saks skyld, ikke respekterer laksen og anerkjenner den som verdens stolteste sportsfisk, burde de ikke fiske etter den.

Den ultimate sportsfisk

Laksen er spesiell; den ultimate sportsfisk med sin blinkende sølvkappe, kjempekrefter og vilje til å hoppe for å bli kvitt kroken. Hvis de var filmstjerner på en sølvfarget skjerm, ville de alle ønske å spille Erroll Flynn. Laksen er sportsbytte, og laksefiskeren burde forbli en sportsmann i hjerte og sinn. Noen ganger vinner du, noen ganger taper du. Og derfor, hvis du får et prakteksemplar av en laks, bør du holde den rett i vannet, løsne kroken så raskt som mulig, og holde fisken med hodet opp mot strømmen inntil den gjenvinner sin verdighet, og når den svømmer av sted, bør du nikke og vise at du respekterer og beundrer den, lykkelig vitende at den vil dra videre for å oppfylle sitt formål med å gå opp i elva ved å gyte.

Så la oss stille oss følgende spørsmål. De menneskene som nekter å moderere sin adferd når vår elv er i vanskeligheter, respekterer de laksen, eller elsker de simpelthen å spise den? Jeg har en mistanke om at det siste er tilfelle.

Dessuten bruker de meningsløse argumenter for å forsvare sin stilling, som blir stadig mer sårbar. Et klassisk eksempel som jeg traff på i uken som gikk, beskrev de tapre sjelene som nekter å praktisere fang og slipp som Robin Hood og de ‘ondsinnede grunneierne’ som sheriffen av Nottingham. Alle som kjenner legenden om Robin Hood vil skjønne at han tok fra de rike og gav til de fattige. Akkurat hvordan en mann som dreper en fisk kan sammenlignes med Robin Hood, fatter jeg ikke. I utgangspunktet, så langt jeg kan se, stjeler disse menneskene fra samfunnene langs Gaula uten å gi det de tar til andre. Og i mange tilfeller kommer disse fra andre land – de tilhører ikke en gang lokalbefolkningen. Man antar at deres vilje til å bryte loven og trosse de nye elvebestemmelsene er bakgrunnen for sammenligningen med Robin Hood. Det kan sette en støkk i en og hver.

Uønsket i de store lakseelvene

Hva laksefiske egentlig dreier seg om, forstås tydeligvis ikke av en skrumpende gruppe av europeiske laksefiskere. Hovedproblemet er at de fleste av dem har endt opp i Gaula. Sannheten er at deres selviske handlinger har gjort dem uønsket i de store lakseelvene andre steder i verden, og at de derfor har endt opp på vår dørterskel. Dette har ingenting å gjøre med inntekt eller stilling, privilegier eller profil. Det handler om holdninger og verdier. De av oss som respekterer elva og laksen i den, finner det merkelig at temaet samfunnsklasse og inntekt brukes i diskusjonen om å fange og drepe fisk.

Dette er antakelig et feiladressert slag mot grunneiere. Mange av disse er hardtarbeidende småbrukere som med rette bruker sin eiendom som en ressurs i et forsøk på å skaffe seg en levevei. I mange tilfeller har ikke disse de samme sosiale rettighetene som vanlige lønnsmottakere, som i Skandinavia har en anstendig lønn og nyter godt av arbeidsledighetspenger og en anstendig pensjon.

Et basketak

Å fiske laks er ingen rettighet, det er et privilegium. Den sanne laksefisker elsker og hegner om den opplevelsen det er å være så heldig å kunne dra til elva og ha mulighet til et basketak med verdens største sportsfisk. Den ansvarlige grunneier er vokter av en dyrebar gave og har som sin første og viktigste oppgave å ta vare på miljøet for fremtidige generasjoner.

Begrepet sportsfiske lar seg ikke innpasse i et sett med enkle regler og reguleringer. Det er etikk, et sett uskrevne lover for adferd, en følelse av hva som er rett og galt, en imaginær linje mellom hva som er sport og hva som ikke er det. Et klassisk eksempel i nærheten er de som fortsetter å fiske på steder som er hellige for laksen, typiske steder som Eggafossen. Jeg har vært vitne til fiskere som i økende desperasjon har kastet wobblere, sluk og mark ut i det frådende vannet nederst i fossen. Dette kan på ingen måte betraktes som sportslig. Det kan være lovlig, men ikke sportslig. Det er som å skyte rotter i en tønne eller elg fra bilvinduet – ingen ekte sportsmann ville forsøke det.

Like usportslig og utilbørlig overfor resten av samfunnet er forestillingen om at å bryte loven ved å drepe enhver fisk som man fanger, uansett kjønn eller størrelse, er på sett og vis en rettighet som gjelder ikke bare for lokalbefolkningen, men også for andre lands borgere. Å fiske laks er ikke en rettighet, det er et privilegium, og vi bør alle være tydelige på dette.

En sportsmann tvers igjennom

Selvfølgelig drepte William Bromley-Davenport all fisken han fanget. Likevel, han levde i en tid som for lengst er historie, da det var mer laks enn i dag, og bestanden var bærekraftig. Mot slutten av vår samtale ved peisen kunne jeg ikke motstå å stille Vidar Skiri milliondollarspørsmålet. ‘Ville han (W. B-D) ha bifalt moderne forvaltning av laksefiske og fremmet fang og slipp?’ Svaret fra min vert kom øyeblikkelig og uten nøling. ‘Jeg tviler ikke på at han ville ha bifalt dette’, svarte han, ‘han var en sportsmann tvers igjennom.’

Matt Hayes

(Oversatt til norsk av Helge Bjørn Bæverfjord,)

Engelsk tekst:

Sport Fishing on Gaula

In 1862, William Bromley-Davenport was so inspired by his trip to Veblungsnes on the Rauma river that he wrote a chapter in a book about his adventures. The book, titled ‘Sport, was published shortly after Bromley-Davenport’s untimely death.

Today, the house that Bormley Davenport built, Fiva House, still stands on the banks of his beloved Rauma and it is still owned (and lived in!) by his descendants today.

Sport is a wonderful book. Colourfully written, it’s description of Bromley-Davenport’s adventures with salmon are rich with atmosphere. Indeed, the hallmark of the chapter on salmon fishing in Norway is Bromley Davenport’s success in capturing the emotion of living in the middle of nowhere in Norway at a time when horse drawn transport and steam ships was cutting edge! It is clear from reading ‘Sport’ that B-D not only loved Rauma but he also had a deep respect for his guide, Ole, his constant companion on his salmon fishing adventures. His time spent at Fiva was clearly as cherished as the wonderful summers i have been lucky enough to spend on the banks of one of the world’s great Atalnbtic salmon rivers: Gaula.

I recently visited Fiva House and had the pleasure to meet Vidar Skiri, the patron of the house and also the longest serving ghillie in Norway! I found him to be a charming, thoughtful, witty man with a deep and obvious love of salmon and salmon fishing. Moreover, Vidar has had to endure the ignominy of seeing his beloved river brought to its knees by the parasite Gyrodactylus. One might think that seeing a once great river almost destroyed would be enough to kill anyone’s spirit but not so Vidar. He is actively involved in the task of bringing Rauma back to it’s glory and thanks to the work carried out on the river and a successful salmon hatchery programme it looks like he might just succeed.

All of my conversations with Vidar were fascinating but one phrase, softly spoken while sipping whiskey next to flickering firelight sticks in my mind. ‘I have killed thousands of salmon’ he said ‘but not any more. With everything that has happened and all the threats, it’s just not an option to kill them anymore…”

There are those whom are staunchly opposed to the release of salmon. Many of them have been vocal in the debates surrounding Gaula and it’s future. Yet, the fact remains that, like Willliam Bromley-Davenport, most of us go fishing for sport and if we don’t, it’s cheaper and easier to take a trip to the fishmonger.

There is a vocal minority whom describe catch and release as ‘playing with food.’ Such talk is utter nonsense! Killing a fish after catching it puts the creature through exactly the same trauma as releasing it with the added factor of dragging it onto the shore and banging it several times over the head with a rock.

Those whom deny that catch and release is a legitimate way of protecting a modern salmon fishery while at the same time ensuring that the tradition of sport fishing can continue, are akin to those people whom, despite overwhelming evidence, cling to the idea that the earth is flat or that the moon is made of cheese.

There are two principle reasons for releasing a salmon. Firstly, it is just about the only proven mechanism of ensuring the survival of the species without banning fishing completely. Secondly, it is about respect. Fighting a fish is not a question of ‘playing with food.’ Those whom see salmon as food on fins have no place in the ranks of modern fishermen: they clearly lack an affinity for angling and an understanding of the nobility of the fish that they seek to catch. And if they, or anyone else for that matter does not respect salmon and recognise them as the world’s noblest sportfish, they should not be fishing for them.

Salmon are special: the ultimate sport fish, with their flashing coat of silver, huge reserves of strength and a willingness to jump to shed the hook, if they were silver screen movie stars, they would all want to play Erroll Flynn. Salmon are a sporting quarry and the salmon fisherman should remain, at heart, a sportsman. Sometimes you win, sometimes you lose. And that is why, if you get the best of a salmon, you should gently cradle him in the water, release the hooks as quickly as possible and hold the fish, head up into the current until it recovers its dignity and, as it swims away, you should nod your head or tip your hat out of respect and admiration, happy in the knowledge that it will go on to fulfil its purpose for entering the river by spawning.

So let’s ask ourselves this. Do those people whom refuse to modify their behaviour when our river is clearly in trouble respect salmon or simply love eating them? I rather suspect the latter.

Moreover, they use nonsensical arguments to defend their posItion which is becoming increasingly vulnerable. A classic I came across in the week was describing the brave souls whom refuse to catch and release as Robin Hood characters with the ‘evil landowners’ likened to the Sheriff of Nottingham. Anyone familiar with the legend of Robin Hood will realise that he robbed from the rich and gave to the poor. Quite how a man killing a fish can be compared to Robin Hood is lost on me. For a start off, as far as I can see, these people are robbing the community surrounding Gaula and giving back to no-one. And in many cases they are from overseas - they are not even local!  One presumes that their willingness to break the law and defy the new river regulations is where the comparison with Robin Hood comes in. The mind boggles.

The concept of what salmon fishing is all about is clearly lost on a dwindling group of Europe’s salmon fishers. The major problem is that most of them have ended up on Gaula. The truth is that their selfish actions have made them no longer welcome on the major salmon rivers elsewhere in the world and so they have ended up on our doorstep.This has nothing to do with income or position, privilege or profile: it is about attitude and values. Those of us whom respect the river and its salmon find it puzzling that the subject of class and income is being used in the argument to catch and kill fish.

Presumably, this is a badly-aimed punch at landowners, many of whom are hard-working small-scale farmers whom rightly use their land as a resource in an attempt to make a living. In many cases, they do not have the rights of ordinary, employed workers whom, in Scandinavia enjoy a decent income, employment benefits and a decent pension.

Salmon fishing is not a right - it is a privilege. The true salmon fisher cherishes the experience of being lucky enough to go to the river and stand the chance of doing battle with the world’s greatest sport fish. The responsible landowner is a guardian of a precious prize whose first and primary role is to protect the environment for future generations.

The concept of sport fishing, however, goes beyond simple rules and regulations. It is an ethic; a code of conduct; a sense of right and wrong; an imaginary line between what is sport and what is not. A classic example close to home are those whom continue to fish sanctuary areas fro salmon, typically places like Eggafosse. I have witnessed increasingly desperate fishermen casting wobblers, sluk and mark into the foaming water at the base of the falls. In no sense can this be considered sporting: it might be legal but not sporting. Like shooting rats in a barrel or moose from the window of a car - no true sportsman would attempt it.

Equally unsporting and unfair to the rest of the community is the notion that breaking the law by killing every fish that one catches, regardless of its sex or size, is somehow a right that extends not only to locals but also to citizens of other countries. Salmon fishing is not a right, it is a privilege and we should all be clear on that.

Of course, William Bromley-Davenport killed all of the fish that he caught. Yet, he lived in a bygone era when salmon were more plentiful and the stocks were sustainable. At the end of our fireside chat, I could not resist asking Vidar Skiri the million dollar question, ‘Would he approve of modern salmon fishing management and the promotion of catch and release?’ The answer from my host was instantly delivered and unwavering. ‘I have absolutely no doubt he would have approved’ he replied ‘he was, after all, a sportsman first and last.’

Matt Hayes

BOK: Sport ble utgitt av William Bromley-Davenport kort tid etter hans død. Foto: Foto: Matt Hayes