Helt siden 16-/1700-tallet betydde seterbruket og utnyttinga av utmarka mye for levevilkårene på gardene.

Det gamle seterbruket vart lagt ned i 1950-/60 åra, men fremdeles holdes de fleste seterhusene i god stand omkring i de sju setergrendene i Soknedal. Noen har også tatt opp igjen tradisjonen med ny drift på setra.

Matproduksjonen på setrene i gamle dager var variert. Kumjølk kunne bli foredlet til smør, gammelost, gøbb, rømme, melkost, mysost, skjørost og kjelost.

Det var særlig produksjon av prima gammelost som gjorde Soknedal kjent utenfor bygdas grenser. Arbeidsdagen på setrene bestod av mye slitsomt arbeid med pass og melking av dyr og koking fra tidlig morgen til sene kveld.

Litt av hvert kunne skje i hverdagen på setra i løpet av en sommer. Her er noen av historiene fra seter og gard som Soknedal Produsentlag samla inn for en god del år siden.

Da gøbben fosskoka

Ei setertaus forteller om hva som hendte en gang på setra hun arbeidet på. En sommerdag fikk setertausa besøk på setra av gammelonkelen sin. Setertausa var travelt opptatt med "gøbbkoking" (koking av gomme) denne dagen. Plutselig fikk hun se at kyrne kom inn på setervollen og derfor måtte hun springe ut. Gammelonkelen tilbød seg å passe på kokinga i mens hun tok seg av kyrne. Når det kokes "gøbb" er det ganske nøye med hvordan varmen er under gryta Da setertausa kom innatt etter si stund var det bare så det spraket og fosskokte oppi gryta.

– Det vart da en så enestående til hete her att, utbrøt gammelonkelen, da setertausa kom og fikk se hvordan det stod til med kokinga. Mens hun hadde vært ute hadde gammelonkelen lagt innpå så altfor mye ved i ovnen, slik at gøbbkokinga gikk alderes helt over styr.

Feil stamp

På Sørstuvollen drev de på med høying en varm sommerdag. Det vil si at de utnyttet godværet til å tørke graset på marka. Ole var en av onnekarene på Sørstuvollen denne sommeren. I og med at det var så varmt, vart han Ole så veldig tørst. Derfor gikk han inn i mastu for å finne seg syrlig drikk av en av skjørstampene som han visste stod der. En av stampene var det skjør oppi, som det skulle lages gammelost av. Den andre stampen inneholdt mussu (myse) som var ment til drikke for kyrne.

Akkurat dette fikk følger for Ole den kommende natta, for han vart skikkelig dårlig, med oppkast og det som verre var. Utpå morgenen fikk han spørsmål om hvilken av stampene han hadde drukket av. Ole svarte som sant var at han hadde slukket tørsten av den innerste stampen.

– Men, såg du ikke at det var kreaturstampen du drakk av da, som var full av fluer? vart han spurt.

– Nei, det hadde da ikke noe å si det, unnskylde Ole seg med. Dagen derpå vart Ole slett ingen dyktig onnekar, men måtte ta seg fri for å komme til hektene igjen. Det var nok første og siste gang at Ole drakk fra den stampen som var tenkt til kudrikk.

Godt med varm gøbb

Denne historia er også fra Sørstuvollen, Der hadde setertausa nettopp hadde gjort seg ferdig med gøbbkokinga. Akkurat denne dagen var det to jenter fra Oslo, en bygutt og ei jente fra Soknedal som var på besøk. Da de to oslojentene fikk se den varme gøbben, utbrøt de:

– Ååå, kan vi få smake? Jo da, det vart øst opp med ost på tallerkener til de unge, unntatt til jenta fra bygda. Varm gøbb er skikkelig godt, så maten gikk ned på høykant. At det hadde blitt litt for mye av det gode, fikk de til fulle merke etterpå. På turen heimatt fra setra måtte de tre ungdommene søke tilflukt bak buskene flere ganger. De skal ha uttalt etterpå at "vi trengte ikke noe avføringsmiddel den første uka". Soknedalsjenta visste bedre og brydde seg derfor slettes ikke noe om å smake på varm gøbb.

Utlending på meieriet

Ei historie fra 1950-åra. Den gang vart det ansatt en ny medarbeider ved Soknedal meieri, som blant anna skulle ta seg av å lage gammelost av mjølk som ble levert dit fra gardene i Soknedal. Den nyansatte var ei dame som kom fra Voss, og hun snakka dermed sin vossedialekt.

Soknedalingene var slettes ikke noe vant med å høre og skjønne noen som snakka ekte vossing. Så det gikk ikke så lang tid før det gikk det ryktet ute på bygda at nå hadde det kommet en utlending i arbeid på meieriet. Når bygdefolk ringte til meieriet og denne dama tok av telefonrøret, kunne hun rett som det var få spørsmål om det gikk an å få snakke med noen på meieriet som kunne snakke norsk.

Gammelostens skjebne

På en gard i Soknedal skulle de ha storrengjøring i buret om våren. Blant anna skulle det ordnes opp og vaskes i gammelostkista. Der låg det igjen noen gamle osterester, som det ikke luktet noe videre godt av. Nå var det slik at kårkallen på garden levde, og han fulgte meget godt med på det som foregikk rundt seg til daglig. Han var av det slaget som var opptatt av å ta vare på mest mulig, og var derfor av den formening at det skulle kastes minst mulig.

Nå var gode råd dyre for vaskerne, hvordan skulle de bli kvitt gammelosten i kista uten at kårkallen merket det. Da kom det et forslag om at de skulle ta og kaste osten på den harde skaren som låg utover den bratte lia ned mot elva. Som sagt så gjort – der for gammelostrestene kast i kast på skaren utover lia og drev sund i tusen knas. Noen dager etterpå skulle kårkallen i vei og se etter noe høy i ei løe som låg nede ved elva.

På turen ned dit fikk han se restene av gammelosten som låg spredt utover, og han kunne ikke fatte og begripe hva som hadde skjedd med gammelosten. Det endte opp med at kårkallen gikk i gang med å samle sammen mest mulig av ostbitene og ta de med seg da han kravlet seg oppover lia heimatt til gards. Alt kom for sin dag, så det låg nok an til en liten oppvask om gammelosten, vil vi tru.

SMÅ HUS: Setertausa Berit Berg måtte være mjuk i kroppen og bøye seg godt ned hver gang når hun skulle inn og hente noe fra masstu på setra. Masstu eller kalthuset var et lite hus som ble brukt til oppbevaring av ost. Foto: John Sundlihaug.