Planla livet etter primstaven

Kalenderen i tre var vanlig hjelpemiddel helt fram til slutten av 1700-tallet.

PRIMSTAV GRONG: En primstav fra Grong Foto: Audun Dybdahl 

RUND PRIMSTAV: Rund primstav fra 1501, ukjent opprinnelse. Foto: Audun Dybdahl 

Kultur

Tida og primstaven

Fra gammelt av har folk hatt behov for å planlegge livene sine. Man trengte kalendere til dette. I lys av dette ser vi nærmere på primstaven

Mennesker sier gjerne at «tida kommer eller at tida går». Vi tar også tida, i seg selv et underlig utsagn. Alle forstår hva uttrykket betyr, samtidig som vi vet at det er en umulighet «å ta tida». Hvorfor er mennesker da så opptatt av tida? Du kan jo ikke gjøre noe med den. Fra den dagen man blir født, blir man jo bare eldre for hver eneste, ny dag.

Man kan spørre seg hva tid egentlig er, og hva som styrer tida? Vitenskapen opererer med absolutte definisjoner av tid, som:

«Ett sekund er varigheten av 9 192 631 770 perioder av strålingen som tilsvarer overgangen mellom de to hyperfine nivåene i grunntilstanden for cesium 133-atomet ved temperaturen 0 kelvin.» forteller Wikipedia 

– Forstod vi mer nå, eller kanskje ikke?

Året

Ser vi på tidsbegrepet rent historisk, forstår vi kanskje bedre hvorfor vi fikk behov for å måle tid. Jo flere situasjoner med fellesskap menneskene skapte, jo større behov ble det for et finere begrep å telle tida med. Hvis folk skulle samles til julefest den 24. desember kl. 1800, var det greit om alle kom til samme tid. Skulle man lage mat til jul, var det greit om man kunne planlegge litt, slik at man ble ferdig «til rett tid». Alle bønder vet også at dyra ikke venter med å be om mat om morgenen. Man ble etter hvert avhengig av et felles målebegrep for tid, en kalender. Ellers ville ingen møtt opp samtidig.

Alle har alltid hatt begrep som dag og natt, vinter, vår, sommer og vinter. «Alle vet når det er sommer, men når kommer den?». Ja, når kommer sommeren? Noe har mennesket alltid visst om tida. Sola snur ved solverv, og gir enten mer eller mindre varme. Man har også sett at månen har tretten nye faser i løpet av et år. Da har man plutselig et begrep om tid.

Kalenderen

Vi vet ikke hvor lenge mennesket har brukt kalendere, men det må ha vært lenge. Ofte var det prestene som hadde kontroll med kalenderen. Mayaene i Mellom-Amerika hadde faktisk en kalender som var mer nøyaktig enn vår nåværende, gregorianske kalender. Muligens ble mayaenes kalender mer presis fordi de brukte totallsystemet og ikke titallsystemet som vi bruker. De gamle egypterne hadde også en litt upresis kalender de tok i bruk allerede 2400 f.kr. Også i Nord-Europa ble det sannsynligvis brukt kalendere basert på månefaser og solverv. Den såkalte Himmeldisken fra Nebra, Tyskland er en mulig kalender i bruk allerede i bronsealderen.

Hva slags kalendere som ble brukt i Skandinavia i forhistorisk tid, vet vi lite om. Noen av ukedagene våre kjenner vi igjen som hedenske navn, som tirsdag, onsdag, torsdag og fredag. Dette antyder at ukedagene hadde faste navn allerede før kristendommen ble innført i nord. Årets syklus må man ha hatt god kontroll med også. Tid for såing og innhøsting avhang av en fungerende kalender.

Juliansk og gregoriansk kalender

Et år er faktisk et historisk problem, for hvor langt er egentlig et år? Året som tidsbegrep, tar utgangspunkt i det tropiske året. Et tropisk år er hvor lang tid det tar jorda å sirkle rundt sola en gang. Det er der problemet med kalenderen ligger fordi det tropiske året er 365,24219878 døgn. Året er altså ikke nøyaktig 365 døgn, så dermed må det kompenseres med skuddår for å få matematikken til å gå opp.

Julius Cæsar innførte den julianske kalenderen i år 46 f.kr., med hjelp av den greske matematikeren Sosigenes. Da var år null årstallet for grunnleggelsen av byen Roma. Siden man antok at Roma var grunnlagt år 753 f.kr., opprettet Cæsar den julianske kalender i år 707 etter Romas grunnleggelse. Man fikk umiddelbart et problem ved at et år ikke er nøyaktig 365 dager, og året måtte justeres med jevne mellomrom med en skuddårsdag.

I 1589 rettet Pave Gregor XIII opp noe av problemet ved å innføre den gregorianske kalenderen. Det er denne kalenderen vi følger i den vestlige verden i dag. Skuddårsdagene er bedre regulert der enn i den julianske kalenderen. Fortsatt forteller likevel skuddårsdagene at året ikke er nøyaktig 365 dager.

Primstaven

Bøndenes kalendere kjenner vi igjen under navnet «primstav». Navnet kommer av det latinske uttrykket primatio lunae som betyr første nymåne. Månen var basis for kalenderen gjennom «gyllentall» som igjen sto for årsnumrene i den 19 år lange månesyklusen. Etter 19 år gjentar månefasene seg i samme rekkefølge som i de forgående 19 årene.

Hvor lenge folk i Skandinavia har brukt primstaver, er ikke kjent. De eldste kjente kalles «runestaver». En av de eldste bevarte er en runestav fra Gotland, Sverige, laget etter dansk mønster. Denne har innskriften 1328, som muligens er når denne runestaven ble laget. I Norge er det ikke bevart eldre runestaver, men en norsk runekalender innrisset på et kjevebein av hval er avtegnet i en bok av Ole Worm fra 1626. Worm var en dansk professor og storsamler som samlet primstaver fra hele Norden.

Den eldste kjente primstaven fra Norge er fra 1457, og denne stammer sannsynligvis fra østlandsområdet. I Sverige var derimot runer i hevd langt inne på 1600-tallet, såkalte «Dalruner». Denne tradisjonen har hatt utløpere i Norge, nærmere bestemt i Østerdalen. Det kan se ut som at de håndverkerne som lagde primstaver i Norge, lagde runestaver samtidig og i samme stil som primstavene.

Vi finner varianter av primstaven fra hele Europa, og den er basert på det romersk-katolske kirkeåret og dets merkedager. Visstnok kunne bøndene ved hjelp av primstaven forutsi kommende måneskifter, skuddår og søndager lang tid i forveien. Primstaven var derfor primært et praktisk redskap for å holde rede på tida og de religiøse merkedagene.

Utforming

Det er bevart rundt 650 primstaver fra Norge, men for svært mange av disse er innsamlingsstedet ikke registrert. I mange tilfeller blir derfor stil bestemmende for antakelser om geografisk opphav i landet. En del norske primstaver er i Nationalmuseets samlinger i København, samlet inn før 1814. Andre er på Nordiska Museet i Stockholm, kjøpt inn i Norge mellom 1814 og 1905. Det fins derfor ikke så veldig mange norske primstaver på norske museer. Sverresborg Museum har visstnok bare tre. Vitenskapsmuseet har rundt 30 eldre kalendre, blant annet en samisk kalenderbok i bøk. Den største samlingen av primstaver i Norge har Norsk Folkemuseum med rundt 200 stykker.

De fleste har sett primstaver, gjerne replika som er masseprodusert etter 1970. Det de fleste ikke vet, er at ikke alle primstaver er sverdformet med en fram og en bakside. Noen er helt runde, mens andre er ovale. Det fins også håndlagde kalenderbøker, ikke almanakker, men noen av dem kan nok være inspirert av almanakken. Mer spesielt fins det flersidige primstaver der dato og merkedagsmarkeringene er markert som vannrette streker som dekker hele flaten på staven fra ytterkant til ytterkant. Muligens en mer spennende opplysning er at disse flersidige primstavene er vanligst i Trøndelag og Nordland. Disse kalles gjerne kalenderstokker.

En kuriositet er to sene runestaver fra 1690-tallet. Disse runestavene har innskriften Jurgen Jonsen Brun, skrevet med runer og årstallet MDCXCIII(1693) skrevet med romertall. Professor Audun Dybdahl forteller at kapellanen ved Strinda prestegjeld i Trondheim i 1690, het Jørgen Jonsen Brun. Spørsmålet blir da hvorfor en embetsmann i Trondheim lager runestaver i 1690? Det viser seg at å skrive med runer i noen grad kom på moten blant akademikere på slutten av 1600-tallet, særlig i Sverige. Tanken om et Storsverige, den såkalte götisismen, gjorde at runestaven kom på mote, særlig i overklassen. Miljøet ville bevise at det var svenskene som hadde funnet opp runene. Rundt 1690 ble det derfor igangsatt en storstilt produksjon av runestaver i Sverige.

Det er en avlegger av denne tankegangen vi derfor kan finne i Nationalmuseet i København. De to runestavene i museet er laget av kapellan Jørgen Jonsen Brun på Strinda i 1693.

Primstaven går av bruk

Da den trykte almanakken ble vanlig på slutten av 1700-tallet, gikk primstaven gradvis av bruk. Det var mest i mer perifere områder at primstaven fortsatt var i bruk. Det er da også disse områdene primstavene ble samlet og kjøpt inn fra.

Noe av det mest interessante ved primstavene er symbolene som ble brukt for å markere merkedager. Disse kan variere fra område til område, og kan derfor fortelle egne historier fra ulike landsdeler. Symbolene kan være svært så assosiative. For eksempel var Jesus disippel, Andreas, fisker. Andreasmesse ble feiret 30. november som merkes- og minnedag. Symbolet for denne dagen var naturligvis en fiskekrok.

Vi i Trønderbladet skal i desember trykke informasjon om de merkedagene som forekom på primstaver fra Trøndelag. Det er snakk om en tid og en kalender vi kanskje vet lite om i dag, men som i høy grad styrte livet til forfedrene og -mødrene våre.


4. desember Barbromess:

Faren fikk henne dømt til døden

Barbara konverterte til kristendommen og bestemte seg for å leve som eremitt.



En svært populær helgen

6. desember er Nilsmesse.



Primstaven i desember:

Dagen da jomfru Maria ble unnfanget

8, desember er Mariumessa.