Jumpin’ Jerry gjenoppstår

15 år etter seieren i Union Blues Cup, står Hans Bollandsås igjen på scenen som Jumpin’ Jerry.

DEN GANG DA: Jumpin’ Jerry anno 2002, bestående av Arnstein Solem på saksofon, Kenneth Kapstad på trommer, Hans Bollandsås på gitar og vokal og Morten Eggen på bass.  Foto: Cecilie Beske Eggen

FORANDRET: Hans Bollandsås i dag er mer opptatt av tekst og budskap, og forteller at tekstene fra begynnelsen av 2000-tallet var så fulle av klisjeer, at han har måttet skrive dem om. 

Kultur

Eller, ikke helt. Bollandsås anser konserten for å være mer en hyllest til det de en gang var. Jumpin’ Jerry er et tilbakelagt musikalsk stadium, men likevel et veldig artig materiale å plukke frem fra skuffen igjen, kan han fortelle.

– Vi har hatt øving, og det var skikkelig artig. Det er artig at gamle ting dukker opp igjen, sier han med entusiasme.

Skjønte ikke seg selv

Men det er noen år siden, og mye har skjedd. Det vises, mener musikeren, spesielt på tekstene.

Les mer: Festival med blå følelse

– Jeg ble nødt til å skrive om sangene. Jeg skjønte ikke mine egne tekster. Det var som det var tatt en haug med klisjeer, og «putt inn så mange du klarer». Regel nummer én var: Nødrim er i alle høyeste grad lov, sier Bollandsås og ler.

Den gang var det egentlig bare gitaren som betydde noen ting. Nå har han begynt å se seg selv som vokalist også, og stiller andre krav til budskapet han skal formidle.

Selv om det har forsvunnet noen klisjeer og nødrim fra Jumpin Jerry-tekstene, er musikken den samme, og titlene har fått stå urørt, forteller han.

På turne i mange år

På begynnelsen av 2000-tallet funket det helt topp, alt sammen, også tekstene. Jumpin’ Jerry and The Blue Healers vant Union Blues Cup under Notodden bluesfestival i 2001, og fikk tittelen Union Blues Band 2002. Det ga dem spillejobber over hele landet, på bluesklubber og festivaler, i flere år etter.

– Den gangen var det veldig mange arrangører. Vi klarte å oppdrive nok til en fjortendagers turne bare i Nordland, forteller Bollandsås.

Den gamle caravellen til bassist Morten Eggen ble ofret, og kjørt 3.000 mil fra høsten 2001 til etter jul i 2002.

Men tiden etter Union Blues-året ble en ildprøve. Da måtte alle jobber bookes på egen hånd, og det ble lange dager med mye arbeid og mange telefonsamtaler – uten å få betalt for arbeidstimene.

– Jeg måtte virkelig bestemme meg for om jeg skulle holde på med dette. Og jeg valgte bare å dra til, forteller Hans.

Måtte bryte opp

I 2002 kom plata «9 hours till midnight», og i 2004 oppfølgeren «Turn on the light».

I 2005 var det bråstopp.

– Jeg begynte å ha behov for å skrive annen musikk, og klarte ikke å være en sånn figur lenger. Jeg måtte bryte opp fra det, forteller Bollandsås.

Les også: Rett inn på førsteplass på VG-lista

Det skjedde ganske plutselig, men Hans mener det var en naturlig og riktig del av musikernes utvikling.

– Det var bra vi satte en strek, sier han.

En viktig begynnelse

Musikalsk har han blitt mer melodiøs, tyngre, og har beveget seg mer i retning soul i ettertid. I tillegg til at tekstene altså betyr mer nå.

Les mer: Bollandsås spellemann-nominert

Men starten var alfa og omega, mener Bollandsås.

– Jeg ble musikalsk oppdratt av Morten Eggen og Geir Rune Engan, og de spilte vestkystblues for meg. Det var en fin innfallsvinkel til musikk, for å lære seg mange ting, med elementer både fra rock og jazz, sier han.

En årlig tradisjon?

Grunnen til at Jumpin’ Jerry nå står på scenen på Trondheim bluesklubb igjen på lørdag, er at Hans jobbet for sauebonde og saksofonist Arnstein Solem på Kvikne i sommer. Solem var med Jumpin’ Jerry fra starten, og innimellom arbeidsøktene begynte de to musikerne å mimre om gamle dager.

– Vi snakket om at vi kanskje kunne ta en trall igjen, forteller Bollandsås.

Og sånn ble det.

I tillegg til Hans og Arnstein, er det Håvard Sterten, Morten Eggen og Daniel Røssing som står på scenen i helga, og det er allerede solgt mange billetter til konserten.

Blir det veldig artig, ser ikke Hans bort fra at det kan være en mulighet for å gjenta det en gang.

– Jeg vet ikke, men kanskje vi kan gjøre det til en årlig event, antyder han.