Dersom man har fått med seg hvordan Bjørgen og hennes norske landslagsvenninner herjer med konkurrentene i verdenscupen, ja, da vet man hvor trangt nåløyet er for å bli best. Bare oppgaven med å knipe en plass på landslaget er tøft.
Alt må imidlertid begynne et sted.
For Lone Johansen kan det meget vel være at startskuddet for en fantastisk karriere med ski på beina gikk i Harstad forrige helg. Gullet melhusjenta tok i junior-NM kom overraskende på mange. For hovedpersonen selv derimot var det ikke et sjokk.
- Drømmen var å ta medalje, og jeg visste at på en god dag kunne også gullet være innenfor rekkevidde, sier Johansen til Trønderbladet.
Vi møter 19-åringen på Tiller like ved City Syd. Der går Johansen på KVT (Kristen videregående skole Trøndelag), det siste av tre år. Klokka har så vidt passert tolv, men Johansen slutter tidlig denne dagen og tar seg god tid til å snakke med lokalavisa når vi kommer på besøk.
- Hverdagen er ganske hektisk. Treningen tar mye tid, og på skolen kreves det også resultater, sier Johansen, som studerer realfag.
Hadde aldri gått så langt før
19-åringen var det som i idrettsterminologien kalles «outsider» på 15 kilometer intervallstart i fri teknikk i junior-NM. Johansen, som startet femten sekunder bak Tirill Liverud Knudsen (Konnerud IL) og tretti sekunder bak storfavoritt og navnesøster Marte Mælum Johansen (Østre Toten Skilag), hadde forhåpninger om å gjøre det bra – og kanskje ta en medalje. At det skulle holde hele veien inn til gull hadde hun ikke drømt om.
- Junior-NM var sesongens store mål for meg. Motivasjonen om å gjøre det bra der var meget høy. Jeg visste før løpet at jeg var kapabel til å få med meg et godt resultat. Gullet er likevel ikke noe som skulle være en selvfølge. Overhode ikke, sier melhusjenta med sitt karakteristiske lune smil om munnen.
Johansen forteller at hun aldri hadde gått en 15 kilometer før mesterskapet i Harstad. Derfor gikk hun et testrenn like før mesterskapet for å finne godfølelsen. Svarene hun fikk var upåklagelig.
- Testrennet viste at jeg sto distansen. Jeg tok med meg godfølelsen og brukte den for alt det var verdt i Harstad, sier 19-åringen.
Tuktet verdensmesteren
Johansen satte seg på flyet nordover full av selvtillit. Hun forteller velvillig om minuttene som ventet henne etter å ha skøytet ut av stadion.
- Skal man oppnå noe på en sånn distanse er det viktig at man disponerer kreftene riktig. Jeg åpnet rolig, hadde gode ski og følte meg pigg. Etter bare en drøy kilometer tok jeg igjen Tirill og tenkte: «Hæ, er det mulig?». Jeg dro på henne resten av løpet. Da vi knappet innpå Marte (Mælum Johansen) skjønte jeg at dette kunne nå veldig langt.
Mælum Johansen ble nemlig trippel verdensmester under junior-VM i Salt Lake City tidligere vinter. Å slå en verdensmester er ikke så verst, skal vi tro Johansen.
- Det heller bensin på motivasjonsbålet, sier Johansen.
Applaudert i klasserommet
Martin Hovin har hovedansvaret for treningshverdagen til Johansen. Han roser sin elev opp i skyene etter gullet hun tok i Harstad.
- Lone er reflektert og bevisst i treningshverdagen. Hun kjenner kroppen sin god, noe som er helt essensielt for å lykkes på en slik distanse. Lone vet hvor mye hun tåler og er flink til å passe på at det ikke blir for mye, sier Hovin.
Da Johansen returnerte til Melhus mandag kveld ble hun møtt med kake og pizza av sine sambygdinger.
På spørsmål om hvilke tilbakemeldinger hun har fått etter gullet, svarer hun følgende:
- De fleste har fått det med seg og mange har gratulert meg. Det er selvfølgelig veldig hyggelig.
Også på skolen tirsdag ble hun hyllet. Medelevene synes uten tvil at det er stas å ha en norgesmester i klassen.
- Alle klappet da jeg kom inn i klasserommet. Man rødmer og blir litt beskjeden. Jeg er stolt over hva jeg har prestert, men vil samtidig ikke framstå som «best» på en arrogant måte, sier Johansen. Trønderbladet spør Johansen hvem som er hennes store forbilde som langrennsløper.
Svaret er krystallklart og kommer lynraskt.
- Marit Bjørgen. Uten tvil. 18 gullmedaljer i VM-sammenheng taler vel for seg selv, gjør det ikke, sier 19-åringen spørrende, med et bredt smil om munnen, før hun fortsetter.
- Ikke bare teknisk og sportslig er hun et idol for meg, men også måten hun framstår på utenfor skisporet er forbilledlig. Det er bare å beundre, sier Johansen.
Vraket fotballen
Som ung var Johansen, som så mange andre, aktiv i en rekke forskjellige idretter. Hun nevner i fleng:
- Jeg holdt på med mye. Langrenn, fotball, turn, håndball og dansing gikk hånd i hånd ei stund.
Når hun i 16-års alderen sto overfor valget som skulle avgjøre hvilken idrett hun ville satse på, var et uhell på fotballbanen med på å bestemme utfallet.
- Jeg spilte fotball med gutta og pådro meg en ekkel kneskade. Det gjorde det vanskelig å fortsette.
Hun er uansett ikke sikker på om hun ville vraket langrenn til fordel for spill med lærkula.
- Jeg har alltid vært glad i snø og vinter, så jeg tror nok at fotballkarrieren hadde ligget tynt an uansett, smiler hun.
Ydmyk
Johansen sier at hun har ikke kommet dit hun er i dag uten hjelp fra de på hjemmebane.
- Mamma og pappa har betydd mye for meg. De stiller opp når det trengs uansett. Det samme gjelder besteforeldrene mine.
Hun retter også en takk til Martin Hovin og resten av trenerteamet som har bidratt mest til utviklinga i skisporet.
- Martin (Hovin) og resten av løperne i juniorgruppa har betydd utrolig mye for meg. Jeg er også takknemlig for alle støtte jeg har gjennom sponsorene, sier Johansen.
Sambygdingene dine lurer på om du kan følge i fotsporene til Jørgen Graabak og bli den neste som setter Melhus på idrettskartet?
- Jeg har et mål om å ta medaljer i både OL og VM, men bare tiden vil gi svar på det, avslutter Johansen.
