Arnold Bakken i Børsa utgir nå sin femte bok. De tidligere har handlet om norske utvandrere i Amerika og seterhistorie. I fjor startet han arbeidet med historien til Soknedal kirke, og sammen med redaksjonsnemnda i menighetsrådet foreligger nå boka. Neste helg er det stor jubileumsmarkering i Soknedal. Boka skal selges for første gang, og Bakken holder foredrag søndag 29. september.

Kjøp eller les Trønderbladet med intervju med Arnold Bakken i dag, lørdag 21. september 2013.

På grunn av sin skrivevirksomhet begynte Arnold Bakken tidlig å bruke data. På midten av 90-tallet var han inne i elektronikkens verden, ved hjelp av brukt utstyr han overtok fra andre. Han har hatt stor nytte av pc til å skrive og lagre opplysninger. Kontakten med Amerika har også gått elektronisk.

Arnold Bakken satt på store mengder arkivmateriale som han samlet heime i Børsa. Da han var 88 år og den siste Amerika-boka var skrevet, overlot han dette materialet til Statsarkivet i Trondheim.

Les intervjuet med Arnold Bakken i Trønderbladet 15. januar 2011:

Arnold Bakken har vært ti turer til Amerika for å forske på slekt og utvandring. Nå skal livsverket arkiveres.

– Føler du deg dårlig?

– Neida, formen er bra. I alle fall når jeg tar alderen på 88 år i betraktning. Men det blir ingen flere bøker, og jeg vil at andre skal få glede av det jeg har samlet, sier Arnold.

Bakken er lokal mester i Amerika-historie. Han har skrevet bøker om utvandringa både for Soknedal og Skaun. Bøker om lokal historie har det også blitt, men det er som forsker i emigrantenes fotspor han er best kjent. Den tidligere rektoren ved ungdomsskolen i Børsa har også laget et undervisningsopplegg om utvandring, som fortsatt brukes i skoler over hele landet. Han har også drevet foredragsvirksomhet. Bakken kan dekorere seg med Kongens fortjenestemedalje i sølv og kulturprisen for Skaun kommune.

– Hvordan startet det hele?

– Min mor hadde tre brødre som utvandret til Amerika. Vi fikk amerikabrev da jeg var liten, og det var en egen sus over dem. Det skapte nysgjerrighet. Men interessen tok ikke skikkelig av før vår eldste datter, Inger Marie, reiste over i 1974. En av onklene mine var fortsatt i live. Det var Karl Skogset på 91 år, som bodde i Indiana. Skulle jeg dra til Amerika, skjønte jeg at jeg ikke kunne vente lenge, forteller Arnold.

Første tur i 1976

Han søkte om studiestipend, blant annet med formål å studere det amerikanske skoleverket. Han fikk tusen kroner fra departementet, og dro over i fem uker.

Karl var blitt 93 år, men fortsatt en sterk mann.

"So, you are a boy of my sister."

Det var det første gubben sa, da han traff Arnold. Karl var blitt til Charles, og han hadde ikke vært heime i Norge siden at han satte seg på båten som 18-åring. Det norske språket var blitt borte i løpet av 75 år, men skolemannen Arnold var stø i engelsk.

Charles kom seg aldri til Norge. Men det gjorde en slektning av Arnolds kone, som han traff på samme tur. Arnold hadde nemlig bestemt seg for å oppsøke Gerald Torson, som bodde i Menomonie i Wisconsin.

– Jeg visste ikke mer om mannen enn dette. Men det artige med å lete etter slekt, er at du hele tida finner nye tråder å spinne på. I min søken etter Gerald Torson traff jeg ei dame som jeg hadde felles slekt med på Skjefstad på Leinstrand. Til slutt fant jeg Gerald, som var professor på St. Olavs College utenfor Minneapolis. Her kom jeg også i kontakt med det største utvandrerarkivet i Amerika. Arkivet ved St. Olavs College besøkte jeg alltid siden på mine turer til Amerika, og mange ganger bodde jeg på skolen, forteller Bakken. Blant elevene fant han flere med aner i Norge, også i Soknedal.

Arnolds kone, Kaspara, fulgte aldri med på turene over blåmyra. Flyskrekk hindret henne i det. Hun kunne hatt lyst, og fikk flere gode råd. Blant annet fra Gerald Torsen, som sjøl reiste over til Norge på besøk.

– Det er bare å stappe innpå med piller. Og skulle du våkne undervegs kan du hive innpå flere, sa han. Men Kaspara nøyde seg med å være vertinne for alle amerikanerne som kom på besøk til heimen deres i Børsa. Så seint som i fjor sommer var det gjester på besøk. En av dem hadde alle fire besteforeldrene sine fra Soknedal.

Rømmegraut til middag

Det gikk ofte på rømmegraut, og når besøket ble tatt med på hytta på Snøan, var det vafler med rømme. Kraftig kost, og Kaspara kunne bli utrygg på om de tålte den uvante maten.

– Vi har store middagstallerkener, og når de ba om porsjon nummer tre med rømmegraut begynte jeg å bli engstelig på deres vegne, sier Kaspara. Men det gikk alltid bra.

Det norske språket kan by på misforståelser. En gang hadde Arnold tatt med noen amerikanere på besøk til Soknedal. Der spurte de etter noen slektninger. "Nei, de har flyttet", var svaret. Amerikanerne trodde et slikt utsagn betydde at de var døde. I virkeligheten var ikke slektningene flyttet langt. De bodde på Lundamo! Så det ble ikke noe besøk.

Godt norsk

Det er stor forskjell på hvor godt utvandrerne tok vare på det norske språket. De som bosatte seg i områder med mange nordmenn, kunne bevare norske dialekter i flere generasjoner.

En av dem er Gladies Holte Tallford. Bestemora emigrerte fra Soknedal, og kom til et sted der 20 familier fra samme bygd slo seg ned. Gladies og brødrene snakket ikke engelsk før de begynte på skolen. Hun er en av dem som Arnold fortsatt snakker med på telefon.

"Kelles står det te' me' de'."

Slik åpner hun alltid samtalene med Arnold, på gammel soknedal-dialekt. Hun er en av to som Arnold fortsatt snakker norsk med på telefonen. Hver jul sender Arnold 30 julekort til Amerika, og han har også tatt i bruk e-post i sin kontakt.

Den nærmeste slektning Arnold har i Amerika i dag er et søskenbarn. Hun bor i Indiana, og de snakker sammen hver julaften. Tre ganger har hun vært på besøk i Norge.

Begeistret

– Hvilket inntrykk har etterkommerne av norske utvandrere av Norge i dag?

– Mange har hørt at forfedrene flyttet fra et fattig land, der det var vanskelig å få seg arbeid. Det sitter igjen hos noen, sier Arnold.

– Hva synes de om å komme til Norge?

– De er begeistret. Og glad for kontakten med folk. Fjella og naturen opptar dem også. Noen blir kanskje litt overrasket over velstanden, og hvor dyrt det er. Særlig hotellprisene er det mange som reagerer på, sier Arnold.

– Hvordan er amerikanere forskjellige fra nordmenn?

– Amerikanere er nok like forskjellige som oss nordmenn. Noen sier de er mer opptatt av karriere og status, og det er kanskje noe i det. De har alltid vært avhengige av å være sin egen lykkes smed. Det amerikanske samfunnet har ikke like mange sosiale goder som vårt. Da utvandringa for alvor tok fart utover på 1900-tallet, ble det spesielt viktig at de som fikk tillatelse til å bosette seg hadde god helse, forteller Arnold.

Og det er virkelig mange sterke og ressurssterke mennesker som har vendt tilbake til sine røtter i Norge. Arnold har stått ved mange husmannsstuer i Soknedal, som overleger, prester og ingeniører vender tilbake til.

For å bringe livsverket sitt videre, ønsker Arnold å sende fra seg et sortert materiale til Statsarkivet i Trondheim. Han har blåst støvet av brev, avisutklipp, notater, hefter, bøker og mange slags nedtegnelser. Og han gleder seg over at andre kan dra nytte av det han har samlet.

Sjøl lever han videre med sterke minner. Fra 17. mai i 2002 da han holdt tale for 250 personer i Au Claire i Wisconsin. Og fra det siste besøket i Amerika, så seint som i 2008. Men aller mest fra mennesker han fikk møte.

John Lerli