KULTURKALENDEREN 
LOKALGUIDEN 
Silje Haukdal og Sarah Ølstøren fra Melhus skal reise jorda rundt i seks måneder. Her på tronderbladet.no kan du følge reisen deres og lese jentenes egne reiseskildringer.
Etter ei overnatting i hovedstaden, Lima, var vi klare for å dra til Cusco. Nok en gang måtte vi velge buss foran fly, da budsjettet ikke tillater noe annet en det billigste alternativet. Bussturen var ikke på mindre enn 24 timer, noe vi kan konkludere med at er alt for lenge på buss. Etter fem lange bussturer, altså på mer enn 16 timer, bare i Sør-Amerika, begynner vi å bli erfarne "bussere". Å sitte langt bak i bussen er positivt fordi du har muligheten til å kapre et eget sete, da de alltid fyller opp bussen forfra. Det negative er at du blir sittende ved siden av doen, og på turen fra Lima til Coscu var tisslukta nesten uutholdelig! 24 timer opp og ned fjellsider på en vei som minner om en krøttersti ned trollstigen, og i tillegg i konstant tisslukt, er ikke å anbefale. Kost heller på dere 400 kr ekstra og ta fly.
Avsides
Da lyset kom, etter ei ikke så behagelig natt på bussen, var det mye spennende å se. Uttrykket "der ingen kunne tru at nokon kunne bu", har virkelig fått mening for både meg og Sarah. Langt oppe i fjellsidene satt små, tykke damer i snedige hatter og tykke skjørt utenfor murhusene sine. Til felles hadde de alle to lange svarte fletter nedover ryggen, og røde bollekinn. Små griser, høner og kyr sprang rundt dem, mens barna lekte i de trange, gjørmete gatene mellom husene. Peru skulle vise seg a bli en av de aller største kulturelle opplevelsene vi har hatt så langt på reisen.
På vei til Machu Piccu
Vi kom til Cusco uten å ha bestilt Inka-trailen på forhånd, og uten å ha noe særlig med varme klær. Temperaturene i Cusco ligger nå på en 14 grader om dagen, og går helt ned til fem grader om kvelden. Nok en gang måtte vi ty til det billigste alternativet, og det er grunnen til at vi nå går rundt kledd i tradisjonelle fargerike bukser, ullgensere og luer fra Peru. Mange råder deg til å forhåndsbestille Inka-trailen et par måneder før ankomst, fordi Machu Picchu har et begrenset antall besøkende per dag, og turene er svært populære. Vi valgte likevel å ta sjansen i håp om å få turen billigere. Selv om vi ikke fikk muligheten til å ta den tradisjonelle Inka-trailen, ble vi fornøyde med vårt alternativ som inkluderte mountain biking, var halvparten av prisen til den tradisjonelle, og inkluderer en hel dag i Machu Picchu.
Veiarbeidere på busstaket
Mandag andre mars skulle vi starte turen. Dette ble det ikke noe av fordi peruanske bønder streiket, og blokkerte alle veiene rundt Cusco. Dette betydde at Inka-trailen vår ble tre dagen i stedet for fire. Men ille til mote ble vi ikke, og vi brukte mandagen til fjells på noen underlige mulldyr av noen hester.
Tirsdag startet vi turen mot Machu Picchu. Etter en fem timers lang biltur fra Cusco og opp i fjellene, fikk vi utdelt sykler, hjelmer og hansker. Så var det klart for mountain biking ned mot Santa Maria, hvor første overnatting skulle finne sted. Etter fire timer på sykkel var vi vel fremme i Santa Maria, og for min og Sarah sin del fortsatte turen videre til Santa Teresa. Bløte og skitne som vi var etter sykkelturen ned fjellet, ble vi stuvet bakerst i en liten minibuss full av lokale peruanere. Opp fjellet bar det, og jeg er sikker på at "for bratt" ikke finnes for folk fra Peru. På veien opp plukket vi opp en gjeng veiarbeidere, og de fikk plass på taket da det ikke var plass til dem inne i bilen. De måtte være glade for å få skyss, for de satt på en times tid før vi kom frem til de små husstandene der de bodde.
– Magisk!
Dag nr. 2, gikk fra Santa Teresa og til Aguas Calientes, Hot Springs. Vi gikk hele dagen, og i våre nye, billige sko fra Cusco, var dette litt for mye for hva føttene våre kunne klare. Men selv vannblemmer og gnagsår kunne ikke ødelegge den fantastiske opplevelsen det var å få se den peruanske naturen. Massive fjell, dype daler, jordbruk i de bratteste fjellsider, små husstander, og et frodig landskap med frukttrær, maisåkrer og høye fossefall, NYDELIG!
Etter et par timers søvn, ble vi vekt av guiden vår klokka fire om morgenen. Nå skulle oppstigningen til Machu Picchu begynne. Det var bekmørkt da vi la i vei, men etter en times tid begynte det å lysne. Veien opp var bratt, og bestod for det meste av trappetrinn. Nå fikk vi virkelig kjenne på kroppen at vi ikke har trent særlig mye i løpet av de siste fem månedene. Etter en og en halv time med klatring opp noe som minnet om trappetrinn, kom vi omsider frem. Machu Picchu var magisk! Takknemlige var vi for at vi kom dit nokså tidlig på morningen, for i 10-11 tida begynte busslassene med folk å komme for fult. Japanere med flagg og fløyter gikk rundt og knipset bilder av alt og ingenting. Skal man oppleve den virkelige magien Machu Picchui har å by på, er det lurt å være tidlig ute.
Flytende øyer
Etter Machu Picchu var det tid for å sette kursen mot Puno. Puno ligger rett ved Lake Titikaka, verdens høyest liggende seilbare sjø. I Lake Titikaka finner du Uros-folkets flytende øyer laget av samme type strå som Thor Heyerdahl brukte til sine flåter Ra, Tigris og Kon Tiki. Uros-folket bor fortsatt på disse små øyene slik som deres forfedre har gjort i generasjoner, og lever av det de fanger og finner rundt sjøen. Lake Titikaka ligger på grensen mellom Peru og Bolivia, og du finner ca 60 slike øyer på den peruanske siden, men bare to på Bolivias. På hver øy bodde det ca fem familier, og alle tok godt imot oss da vi kom tøffende med den lille båten vår. De sang og danset for oss, vi fikk se hvordan de bygget øyene fra begynnelsen av, og vi fikk komme inn i de små stråhusene deres for å se hvordan de levde. Ganske primitivt!
Jordbruk på 4000 meter
Den opplevelsen som likevel gjorde størst inntrykk var da vi bodde hjemme hos en peruansk familie på en av de ordentlige øyene i Titikaka. Lake Titikaka ligger 3812 m.o.h, men på grunn av sjøen blir det aldri under null grader her. Familiene som bor på denne øya lever, som de fleste andre i Peru, av jordbruk. De dyrker for det meste alt de trenger på øya. Vi bodde hos en familie med fire barn på 5, 8, 11 og 18 år. Vi fikk servert tradisjonell peruansk mat og fikk ta del i matlagingen, noe som var ganske spesielt da kjøkkenet var ganske så ulikt det vi er vant til hjemme. På kvelden var det fest i samfunnshuset, og da fikk vi låne klær av husets datter på 18. Dette ble et syn for guder, men vi hadde det virkelig morsomt, og vi kan si at dette har vært en av de beste kulturelle opplevelsene vi har hatt.
Etter to dager på sjøen er vi nå tilbake i Puno, og nå er det bare å komme seg tilbake til Lima og sette kursen mot Costa Rica. Endelig skal det bli litt sol, varme, strand, dykking og surfing igjen :)
Flere reisebrev fra Silje og Sarah finner du her
|
|
