«Nordmenn er født med ski på bena». Hvis du googler uttrykket, får du 53.700 treff på internett. Jeg skulle gjerne møtt den som var opphavet til denne tåpelige uttalelsen. Påstanden skaper forventninger, har jeg erfart. Det forventes at du har ski og at du kan bruke dem. I samtaler hvor det blir snakk om hvilken smurning som passer i dag, faller jeg helt igjennom. Jeg forsøker etter beste evne å framstå som kunnskapsrik om temaet, men smører meg bort gang etter gang. Nå nærmer det seg vinter og skisesong, men ski er ikke min greie. Dessverre.

Jeg erfarte det senest for noen år siden, da 185 centimeter og 95 kilo deiset i bakken så radarkuplene på Gråkallen dirret i timevis etterpå. Jeg tror til og med Charles Francis Richter snudde seg i graven. Det gikk ikke bedre på den andre skituren det året, oppi Bratsberg. Jeg var svær til å grille pølse ved leirbålet, men med skiene fastspent – på vei hjemover – var beina ufrivillig langt fra hverandre, i de utroligste posisjoner. Kona til en kamerat festet det hele til mobiltelefonen med videokameraet, og truer fortsatt med å legge det ut på Youtube.

Årsakssammenhenger? Jeg vokste jo opp på Hitra. Som jeg pleier å omtale som et sted med nesten total mangel på snø. Ingen grunn til å bruke penger på ski, var strategien, så lenge det ikke kan oppdrives nok snøkrystaller til ei skiløype. Jeg husker ett skirenn og én skidag. På lånte ski. Jeg husker at jeg på ei oppløpsside på Sandstad, gikk det jeg maktet mot mål. Så kom det en eldre mann, anslagsvis rundt 70 år, og luntet forbi meg. Selvsagt husker jeg også at jeg ble feilaktig plassert i en for lav aldersklasse på resultatlista, for noen mente at tida var så dårlig at jeg neppe kunne være 13 år!

Så husker jeg ikke mer før jeg endte opp på fastlandet, gift inn i en familie hvor de fleste hadde ski. Jeg ble presset til å kjøpe skipakke med ski og skisko. Det var i 1996. Det er ikke ofte man husker hvilken butikk man handlet i for 13-14 år siden, men mitt eneste skikjøp var på Obs Løren. Nordmarka i Oslo lå jo like ved, og jeg tror det var meningen at jeg og samboeren skulle ha mange skiturer der. Men så døde Diana i ei bilulykke, og tidsregningen startet på en måte på nytt. I kaoset som oppstod, klarte jeg å trenere anskaffelsen av skistaver.

I 2002 ble det staver. De kom til meg i form av en dårlig tilslørt julepakke. Latet som jeg var glad for gaven og delte ut klemmer, men gråt innvendig. Først to år etter den julaftenen ble presset så ubehagelig at jeg måtte rigge meg til. Sko, ski og staver ble nøkternt festet på et skrøpelig skrog. Stavrende ut på tunet, oppdaget jeg at skiene som hadde stått ubrukt i åtte år, ikke var smørefrie likevel. Den første turen varte i sekunder, og så glatt som det var hadde jeg nær kildesortert meg selv i søppelstativet.

Så var tiden kommet for å bli med 6-åringen på barneskikurs på Skistua. Kona var indisponibel, og jeg måtte smøre mine ski. Ved parkeringen fikk ungene tildelt nummer for hvilken gruppe de skulle tilhøre under kurset. Udramatisk, så langt! Den som har vært ved Skistua, skjønner det jeg nå kommer til å snakke om. En bratt bakke tar deg ned til skilek-området. Jeg så på noen andre, de fikk skituppene til å peke mot hverandre da de satte utfor. Jeg satset på samme opplegg, men mistet fullstendig kontroll da det ble litt fart. Det var på ingen måte furuas fortjeneste at jeg ikke traff den. Jeg ble liggende som en unaturlig forhøyning i landskapet innimellom trærne. Noen voksne mannspersoner kom settende (det så nok ikke bra ut), og fikk dratt meg opp fra mitt eget kaos. Med brillene fulle av snø og granbar, og selvtillit som en snøball i vårløsningen, fikk jeg stotret fram: «Jeg er i gruppe sju». Jo, jeg har det i kjeften, det kan ingen ta fra meg.

Snart er dessverre skisesongen i gang igjen. Nye «hallingkast» – som de beste turnerne antakelig bare kan drømme om – er forventet. Jeg er ikke født med ski på bena, men det er meget mulig jeg kommer til å dø med det…