Dette tror jeg ikke det er gjort noen forskning på.

For ei stund siden satt jeg i et viktig møte, i et lite rom med flere personer som jeg møtte for aller første gang. Noen hadde til og med dress. Magen var ikke suverent god denne dagen. Jeg satt på en akkumulert fis, som hadde bygget seg over tid, og jeg kjente at den ville kunne gjøre livet mitt langt lettere.

Problemstillingen var sånn: Kan jeg ta sjansen på å lirke den ut? Hvor stor er egentlig oddsen for at jeg klarer det uten at det blir lyd? Vibrasjoner som ville nå de andre møtedeltakernes ører, var absolutt ikke å anbefale. Det tjente verken meg eller møtet. Akkurat der og da, skulle jeg hatt tilgjengelig eventuell forskning på området.

Vi snakker lite om fising i det norske samfunnet, selv om det er den vanligste ting. Når spebarna fiser, blir vi glade. De smiler selv også når en forløsende fis letter på trykket. Senere i livet skal vi helst ikke fise. Det er upassende og lite pent. Det er ikke sosialt akseptert å fise, og snakker vi om det, er vi barnslige. Barnehagehumor, kalles det. Men alle fiser vi. Daglig. Til og med dronning Sonja og Sissel Kyrkjebø.

I oppslagsverk står det at vi fiser i gjennomsnitt 16 ganger per døgn. Hvilke tellinger er det som ligger til grunn for disse snittmålingene? Er det Norfakta som henter inn dette også? Til meg ringer de alltid om forbrukerrelaterte spørsmål, aldri om fising.

«Hei, det er fra Norfakta. Hvor mange fjerter slapp du i går? Og dagen før? Hvor ofte vil du anslå at du fiser på en skala fra 1 til 6? Hvordan vil du karakterisere lukten av dine fiser på en skala fra svært god til svært dårlig». Og er folk helt ærlige hvis de får slike spørsmål? Jeg tror neppe at noen lyger på seg fiser, Vi fornekter dem heller. Så her må man nok påregne et betydelig mørketall.

Jeg kjenner flere som ligger over snittet på 16. En tidligere kollega av meg hadde ingen blygsel rundt egen fising, og han hadde gjerne et godstønn og en kommentar på lager også.  Luktfri var han heller ikke. Vi satt i åpent kontorlandskap, og hans åpenhet var formidabel. Hvis noen kicket på ham, sa han alltid "Elefantene er verre...".

Til slutt var det ingen som reagerte på fisingen hans, men det var nok bedre inneklima når han var ute på reise. Hvis Dagbladet har åpent landskap, så er det de som sliter med ham i dag.

Det finnes også eksempler på at fisere blir trakassert. For et år siden endte en fjert på en pub i Bodø i Salten tingrett. En mann reagerte kraftig på en fis fra nabostolen. Den var høy og luktet ille, og det påfølgende basketaket endte med at den ene knakk nesen på den andre. Om ikke fiseren var blåøyd før han slapp ut sin dose med tarmgass, var han i alle fall blåøyd etterpå.

Visste du at en gjennomsnittlig fis består av 59 prosent nitrogen, 21 prosent hydrogensulfid, 9 prosent karbondioksid, 7 prosent mentan og 4 prosent oksygen. Sammensetningen varierer etter hva du har spist. Spiser du mye svovelholdig mat, blir det mer hydrogensulfid. Da kommer lukten. Egg, bønner og kål skal man kanskje unngå før man går i et møte i et lite rom.

Oddsen for at en fis som lirkes ut under et møte i et lite rom med flere personer du møter for aller første gang, er lydfri, er for øvrig svært liten.

Ok, nok skitprat!