31. august ble sesongens største laks fisket i Gaula. 18,5 kilo i valdet Svølgja øverst i elva. På Lundamo ble det tatt to storinger på 18 kilo. Kjempelaksene ble sluppet ut igjen og får dermed sjansen til å gyte. Tre flotte punktum for en Gaula-sesong litt bedre enn i 2013, med en fangst på15,5 tonn mot fjorårets skrale 13,8. Innsiget av mellom- og smålaks tok seg opp mot slutten. Forhåpentlig har Torstein Rognes i Gaula lakseforvaltning rett når han tror gytingen kan bli god. Da kan det bli mer laks etter hvert.
Hvem vet – en gang kan det bli så mye laks at restriksjonene kan heves og det ikke blir påkrevet med gjenutsetting. Noen vil trolig fortsette med å slippe ut fisken. Blant fiskekompiser er det blitt skikk og bruk å la fisken leve, slik to forskere nevnte i en kronikk her i avisa nylig. Et bilde i Aftenposten sist lørdag illustrerer hvor gigantisk oppdrettsnæringen er i forhold til villaksfisket.
Erik Sterud i Norske lakseelver har strødd 1000 gule legoklosser utover et bord. Ved siden av de 1000 ligger én enslig kloss. Dette er styrkeforholdet mellom oppdrett og villaks. 200.000 laks har rømt hittil i år, det utgjør halvparten av den norske villaksbestanden. For et par år siden var en gjeng avisfolk på omvisning i lakseslakteriet hos SalMar på Frøya. Vi fikk se fiskene svømme i døden i store flokker, effektivt, skånsomt. Sjefen kom med tall om oppdrett som får norsk landbruk til å ligne hobbyvirksomhet. Hvor mye av skylda tamlaksen må ta for at villaksen skranter, vet ingen.
En tysk fisker som har besøkt Gaula i mange år, var forferdet over at oljesøl i Gaula ved Udduvoll i fjor nesten ikke var nevnt i media. At vi ikke tar vare på ei slik elv, undret han. I Tyskland ville noe slikt skapt stor ståhei. I år lekker det fortsatt ut store mengder av griseriet ved Klett. Mon tro om ikke laksen på sin vandring tilbake til Gaula også synes det er litt utrivelig å komme hjem til slike forhold.