11 år gamle Anna Kjøsen fikk sikringsskyss forrige skoleår på grunn av farlig veg til Gåsbakken skole. Vedtaket gjaldt vinterhalvåret, fra 1. november 2016. Søknaden ble innsendt i september, men vedtaket ble så seint ferdigbehandlet at sikringskjøringa ikke kunne settes i verk før i januar 2017. Til inneværende skoleår ble det søkt om sikringskjøring den 14. august, men et endelig svar foreligger fortsatt ikke.

Høg fart på svingete veg

Anna bor mellom Gåsbakken skole og Svorksjøen. For å komme til skolen må hun gå langs fylkesvegen mellom Gåsbakken og Svorkmo. Strekninga er ikke mer enn 1,5 kilometer, men det er 80-sone, ingen gangfelt eller veglys, og det er smalt og vegen har uoversiktlige svinger.

Til og med fjerde klasse fikk hun skoleskyss automatisk. Familien søkte altså i 2016 for femte klasse, og fikk det innvilget, men to måneder for seint. Melhus kommune ga avslag, og saken gikk videre til Fylkesmannen, som var enig med familien om at skolevegen er «særlig farlig eller vanskelig». Dermed ble sikringskjøring innvilget, til tross for at kommunen sa nei, både administrativt og politisk.

Kommunen gjør administrativt vedtak om sikringskjøring. Blir det nei kan saken behandles politisk i Komite for teknikk og miljø, hvis søker anker vedtaket. Opprettholdes et nei går saken til vurdering hos Fylkesmannen, som foretar en endelig avgjørelse.

Ønsker likebehandling

Mor Janne Kjøsen synes det er merkelig at offentlige instanser kan gjøre så forskjellige vurderinger.

– Et annet sted på Gåsbakken med samme forhold som her hos oss fikk de innvilget sikringskjøring fra kommunen, ikke bare om vinteren, men hele året. Her har en annen saksbehandler vært inn i bildet, og jeg frykter at forskjellen skyldes dette. Det må være likebehandling, sier Janne.

Hun frykter at kommunen sparer på sikringskjøring fordi det er kommunen sjøl som må betale.

– Dette blir som bukken og havresekken. Og når Fylkesmannen omgjør vedtak i kommunen, er det jo tydelig at saker behandles feil, sier hun.

Får ikke gå om vinteren

Familien våger ikke å la Anna gå til skolen når det er vinter. Mor og far samarbeider om kjøring med Annas tante og bestemor på nabogården.

– Nå er det mørkt om morgenen, og vi tør ikke slippe Anna alene på veg til skolen. Særlig den første delen er uoversiktlig. Her er det en krapp sving over en bakketopp, og bilene holder høg fart. Hvis vi skal gå på riktig side av vegen må vi krysse over like før den skarpe svingen, og fortsette å gå på innsida av svingen, noe som er livsfarlig. Med høge brøytekanter er det helt umulig å komme seg ut av vegen hvis en bil kjører for nært, sier Janne.

– Har dere opplevd farlige situasjoner?

– Det har heldigvis gått bra, og nå på vinteren går jo ikke Anna der heller. Det hun forteller sjøl er det kraftige dragsuget etter lastebilene, som oppleves skummelt, sier Janne.

Søkte i god tid

Janne og ektemannen Kent Ivan hadde forhåpninger om positiv behandling av søknaden for inneværende skoleår, når Anna kom i sjette klasse. Vegen er akkurat den samme som før, og familien bestemte seg for å søke litt tidligere.

14. august sto det på søknaden til Melhus kommune. Dette er to og en halv måned før sikringskjøringa inntrer 1. november.

I midten av januar 2018 venter familien fortsatt på et gyldig vedtak, og purringer ser heller ikke ut til å hjelpe.

Janne Kjøsen mener Melhus kommune har rotet det til i saksgangen.

Tidligere i 2017 søkte nemlig FAU ved Gåsbakken skole om sikringskjøring for alle langs denne vegstrekninga. Kommunen ga avslag, og saken ble oversendt Fylkesmannen. Søknaden angående Anna kunne derfor ikke behandles. Da svaret fra Fylkesmannen kom het det at anken fra FAU ikke kunne behandles, fordi den var generell og ikke gjaldt en enkelt elev. Kun enkeltvedtak kan behandles hos Fylkesmannen, sto det i svaret.

– Dette burde ansatte i kommunen ha visst, at Fylkesmannen behandler kun saker som gjelder enkeltpersoner og ikke en generell vegstrekning. Dette forpurret vår søknad, og vi står fortsatt uten svar, sier Janne.

Ny behandling

Sikringskjøring for Anna ble til slutt behandlet i kommunen langt utpå høsten. Der ble det igjen avslag, og Janne måtte kjempe for å få med saken på komitémøtet i november. Hvis ikke hadde saken ikke blitt behandlet før i februar, mener hun. Saken gikk til Fylkesmannen, og det er derfra familien venter svar nå.

– Jeg har ringt og purret, men får ikke annet svar enn at de har lang saksbehandlingstid. Ingen kan si noe om når vi får svar, sier Janne.

– Hva synes du om slik saksbehandling?

– Nei, det er slett. Søknaden vår gjelder en tidsbegrenset periode, og da kan ikke saken dra ut sånn som det har gjort. Det er uforståelig og kritikkverdig. Vi må lide for at noen ikke gjør jobben sin. Det er snart fem måneder siden vi sendte søknaden, og jeg har jobbet som bare det for å få dette avklart, fortviler Janne.

Korrespondansen som familien har hatt med kommunen og Fylkeskommunen utgjør en bunke på 30 sider.

I en av uttalelsene fra Melhus kommune heter det at Anna er moden nok for å gå om vinteren. Som et svar på dette skriver Janne: «Anna er moden for alderen og en tøff jente, det er ikke det som er problemet. Problemet er modenheten til de som ferdes i motoriserte kjøretøy etter strekningen.»

Retningslinjer finnes

Virksomhetsleder Jakob Leon Storrø i Melhus kommune sier det er vedtatte retningslinjer for tildeling av sikringskjøring. Ofte er skjønn også inn i bildet når det gjelder tildeling av sikringskjøring, og behandling kan ta litt tid.

– Jeg kjenner ikke tidslinja i denne saken, men når kommunen gir avslag er det betryggende at det finnes en ankemulighet hos Fylkesmannen, sier han.

– Burde kommunen ha visst at den avslåtte søknaden fra FAU ikke skulle sendes til Fylkesmannen?

– Det er lett å se det sånn i ettertid, men vi har ikke hatt lignende saker som dette tidligere, sier Storrø.

Skjønn kan avgjøre

– Er utfallet av slike saker avhengig av saksbehandler?

– Vi må være åpne på at saksbehandlere kan vektlegge litt ulikt. Retningslinjene når det gjelder sikringskjøring står fast, men ofte ligger det skjønn til grunn. Da kan saksbehandlere ha litt ulikt syn på en skjønnsvurdering. Det kan skje. Vi prøver å håndtere alle saker likt, men skjønn kan ha vært en moment i denne saken. Men jeg vet at flere saksbehandlere har diskutert denne aktuelle saken i flere omganger, sier virksomhetslederen.

– Kan man se at kommunen har gjort en feil når Fylkesmannen kommer til annen konklusjon?

– Fylkesmannen hadde en egen oppfatning, og den tar vi til etterretning. Vi opplever at ankesaker til Fylkesmannen gir et annet resultat, og i noen tilfeller må vi endre våre retningslinjer. Når det gjelder sikringskjøring sitter vi med de samme retningslinjene, så her har nok Fylkesmannen hatt et annet skjønn enn saksbehandlere i kommunen har hatt, sier Jakob Leon Storrø.

Også under den politiske behandlinga i Komite for teknikk og miljø har det vært sprikende meninger, med knappe flertall. En gang var det lederens dobbeltstemme som avgjorde.