Kamuflasjen har stått her en stund nå. Den er ikke lenger et fremmedelement på myra. Det er tidlig kveld ennå, men jeg har alt krabbet inn og funnet meg plass.
Fotostativ og kamera er rigget. Soveposen er på plass på liggeunderlaget. Termos og drikkekopp oppå sekken. Av med skor, på med varme tøfler og dunjakke. Så er det endelig klart for å krype i posen. Må skubbe litt frem og tilbake for å finne en liggestilling som passer til det ujevne underlaget av granbar.
Så er det bare nytelse. Ligge på ryggen og bare høre på stillheten i vårnatta. Kjenne på den gode følelsen av å ligge her ute på myra med bare levende natur rundt meg. Tanken får seile fritt uten påvirkning av hverdagsmaset. Det er bare å slappe av og la tiden stå stille. Ute er det ennå litt dagslys igjen. Jeg venter ikke besøk før i grytidlig morgen. Tankene tar fler og fler hvileskjær. Sansebilder viskes ut. Det er så vidunderlig stille.
Fanfare
Jeg bråvåkner. Det er ennå nesten helt mørkt. En skjærende høy trompetfanfare har flerret nattestillheten. Et budskap fra villmarker som går rett inn i sjela. Som hentet fra urtiden. Selv Armstrongs svettedryppende solofanfarer på sølvtrompet blekner mot dette. Det kommer ennå en. Den gjaller gjennom nattestillheten, rått og ekte. Så blir det stille.
Forsiktig reiser jeg meg opp fra soveposen. Drar glidelåsen i gluggen mot myra til siden. Kjenner kaldluften strømmer inn. Forsøker å se dette som nå er der ute.
To høyreiste
Først er alt bare grått og mørkt, men etter hvert kan jeg skimte to høyreiste slanke statuer ved siden av hverandre i den lave nattdisen. Tynne, elegante og mystiske. Traner. Jeg står på huk og ser på dem en stund, men det er for mørkt, det blir slitsomt. De står bare helt stille nå. Jeg tenker på det som skal skje senere. Vil de to forstyrre leken? Jeg legger meg nedpå igjen. Har vel blundet av litt. Reiser meg og titter i gluggen.
Ballet er i gang
Nå er det ingen på myra. Mystikken har fløyet inn i natten på store vinger. Før jeg rekker å få lagt meg igjen, hører jeg med ett lyden av flagrende vinger. Så fra flere kanter. Nå kommer de. Med ett er spillet i gang. Jeg titter ut. Jeg ser flere hvite halevifter som beveger seg frem og tilbake i mørket. Det buldrer og sjoer i ett sett. Ballet er i gang for fullt.
Revir på myra skal forsvares. Det blir heftige slåsskamper med nebb, klør og vingeslag. Det er for mørkt for fotografering ennå, men jeg blir så fenget av dette fantastiske spillet der ute at jeg må bare se. Tar frem kikkerten og får scenene helt innpå. Så plutselig, som på kommando, letter alle og flyr bort.
Det blir helt stille. Jeg husker at de første gangene dette skjedde trodde jeg at jeg hadde vært uforsiktig og skremt dem. Men etter en stund kommer alle tilbake. Hvorfor de gjør dette vet jeg ikke. Kanskje er det en form for sikkerhetsstrategi. Hønene sitter hele tiden i utkanten og følger vaktsomt med. Det er de som varsler om fare. Et lite "klokk", så reiser alt. Kanskje ser de ting jeg ikke ser.
Til slutt må jeg bare ta en strekk i soveposen. Det er helt fantastisk å ligg og høre på dette naturens elskovspill der ute.
Så ser jeg lyset av en gryende sol i teltduken. Det er tid for å finne motiver og feste til minnebrikken.
Festen slutt
Etter hvert som det blir lysere, og dagen våkner for fullt, dabber spillet av. Fler og fler av festdeltakerne forlater myra. Jeg tar en siste strekk i posen.
I stridens hete har jeg helt glemt termosen og kaffen. Nå smaker det helt fortreffelig med noe varmt i kroppen. Jeg vil ikke forstyrre og venter til alle er borte. Ligger og lar opplevelsene få tid til å lagres. Forhåpentlig er noe også lagret på minnebrikken.
Så er det tid for oppbrudd. Før jeg forlater må jeg stå en stund å la blikket streife over myra. Sola varmer. Det er nesten uvirkelig at dette har vært arenaen for det jeg har opplevd i natt.
tronderbladet@tronderbladet.no
