Øya videregående skole på Kvål har alltid satt viktigheten av en aktiv skolehverdag høyt. Dette gjenspeiler seg blant annet i skolens friluftslivslinjer. Som avslutning på skoleåret fikk de av skolens elever som ønsket det være med på en særdeles spenstig tur. Etter endt skoledag ble skolens minibusser fylt opp og nesen satt mot Sandnessjøen og Petter Dass’ rike.

Les også: Vårskitur på Jostedalsbreen

Et langt rike

Nå som Trøndelag igjen skal samles til ett rike ble det en lærerik tur for flere av elevene. «Er Trøndelag så lang» var reaksjonen da vi passerte Nordlandsporten og en av lærerne annonserte at vi herved forlot Trøndelag til fordel for Nord-Norge.

Miss univers

Skulle det vært en missekåring for naturen hadde nok ikke Norge sendt Stjørdal til den kåringen. Helgelandskysten derimot kan ta pusten fra de fleste av oss. Øy på øy i en skjærgård som trolig ville vært overutbygd hadde den ligget nærmere Middelhavet. Denne dagen møter den oss derimot med ungdommelig uskyld og et fantastisk vær, da vi godt utpå natta kryper i posene akkurat der fjellene møter havet og vi møter vår neste utfordring: De syv søstre i ett jafs.

Les også: Badet i lavavarme på Island

Det er langt å gå

«Mil etter mil» sang Jahn Teigen, og selv om det ikke føles slik, er det ikke lengden på denne turen som er utfordringen, det er høyden. Cirka 3500 høydemeter opp, og minst like mange ned igjen. Uansett er det langt å gå. 21 timer bruker vi fra vi starter med første topp i sør til vi trøtte og slitne når ned fra siste topp i nord.

Til seier i skoddeheimen

Vi starter turen i et fantastisk vær, og de første toppene blir unnagjort i shorts og t-skjorte. Rundt midnatt, etter tolv timers gange, er det ikke fritt for at flere av oss kjenner at både beina og øyelokkene begynner å bli tunge. Du kan trygt si at det føles som skodda legger seg i hodet på oss. Verre er det at skodda også legger seg som et lokk over naturen rundt oss, og natta blir ei lang vandring i et interessant landskap. Bratte fjell og snøfelt gjør orienteringa utfordrende i grautskodda, men for mange er kanskje orienteringa i det indre landskapet vel så utfordrende. Et nytt skritt skal gås, ei ny brødskive spises og et nytt fjell skal beseires – og vi går til seier alle sammen. Ikke over naturen, men over oss selv i vårt indre landskap.

Les også: Toppen er fortsatt ikke nådd

Det viktigste å lære er umulig å forstå

Det er gjerne noen som stiller kritiske spørsmål til at vi bruker skoletid (og fritid!) på dette. Burde vi ikke heller vært på skolen, pugget historie, regnet matte og skrevet stil? Hvilke læreplanmål sender elevene til fjells for å slite seg ut? Det er ikke enkelt å svare. For oss som har vært der er det innlysende, men vanskelig å forklare. For deg som ikke var der er det kanskje umulig å forstå. Gym er det i alle fall, men viktigst av alt: Du lærer deg at du greier mye mer enn du tror og at selv om du er trøtt og sliten og skodda har lagt seg går det faktisk an å ha det bra. Finnes det noe viktigere å lære enn det?