95 prosent av all strøm som produseres i Norge, forbrukes her i landet, så hvorfor vil kraftselskapene ty til eksport?

Det er passe blåøyd å tro at strømprisen til den vanlige forbruker her i landet ikke vil øke som følge av strømeksport gjennom nye utenlands kabler.

Akkurat nå er strømprisen i Storbritannia ca. 70 prosent høyere enn det vi betaler her hjemme.

Dette er negativt for Norge, fordi vi samtidig med eksport av fornybar strøm, vil importere høyere strømpris. Med andre ord, vi importerer svekket konkurransekraft for vår industri gjennom høyere strømpriser med et tap av lønnsomhet og tilsvarende lavere lønnsevne for bedriftene som gjengjeld. Offentlig sektor vil også bli rammet av en høyere strømpris.

Barnehager, skoler, pleiehjem og sykehus vil måtte finansiere denne økningen enten ved hjelp av kutt i budsjetter eller så må skattetrykket økes for deg og meg.

Dette rammer også lønnsevnen i offentlig sektor.

Metallindustrien her i landet er svært sårbar for høyere strømpris og vil bli erstattet av produksjon med mangedoblet utslipp av klimagasser andre steder i Europa hvis den går under. Vannkraftverkene brukt til svingproduksjon får en dramatisk økning i effektkjøring til stor skade for fisk og fauna. Da får vi negative konsekvenser både i «pose og sekk». Forsterkningene som må til i strømnettet før vi kan sende store kraftmengder til kablene på Sørlandskysten, vil åpne for nye «monstermast-konflikter, samtidig som nye løsninger for energilagring etableres for sol og vindkraft i Europa. Disse vil konkurrere med vannbasert balansekraft fra Norge.

Den norske strømprisen er koblet opp mot det nordeuropeiske «energibassenget» som består av Danmark, Tyskland, Nederland og Polen.Disse er avhengig av kull for sin strømproduksjon, derfor priser norske vannkraftverk vann som kull store deler av tiden. Svingninger i kullprisen fra Kina fører til svingninger i strømprisen her hjemme så rart det enn høres. Dette vil avta i takt med utbygging av fornybart elektrisitetsproduksjon i Europa og kraftmarkedet vil legge om og prise strømmen mot fornybar produksjon i stedet.

EUs fornybarhetsdirektiv omhandler omsetning av opprinnelsesgarantier for strøm, noe som har skapt en underskog av finansakrobater og kraftselskaper som utøver en virksomhet uten verdiskapning. Tidligere Olje- og energiminister Tord Lien (Frp) mislikte praktiseringen av EUs fornybardirektiv, som fører til at tre fjerdedeler av norsk forbruk av vannkraft er registrert som fossil- og atomkraft. Fornybarhetsdirektivet gjør norsk industri skitten, truer norske arbeidsplasser og hindrer nye grønne industrietableringer i Norge selv om så godt som all strøm som brukes her i landet er ren energi produsert på vannkraft. Begrunnelsen for dette sjakktrekket er den samme som utbygging av nye utenlands kabler, og det er klimaargumentet. Dette kan betraktes som uredelighet fordi forbrukeren i for eks. Tyskland får akkurat det samme i kontakten som før, en miks av atomkraft, kullkraft og fornybart.

Vi eksporterer norsk natur til Europa gjennom nedbygging av villmark. Åfjordordføreren så for seg «en gravemaskin på hvert nes» i gledesrusen over at Statkraft tilslutt ga sin tilslutning til den massive vindkraftutbyggingen på Fosen, riktig nok med «påholden penn» fra Trøndelagsbenken i Stortinget. På utbyggingsalteret ligger Samisk kultur og uberørt natur, plassert der av det offentlige eierskapet på vegne av deg og meg for å produsere strøm som er beregnet for eksport til Europa. Burde ikke Fosen med sin natur blitt fredet og ikke utbygd? Det vanskelig å forstå at våre politikere har tillatt dette, og det er til å bli opprørt av å måtte betale ekstra for å bevise at vi får fornybar kraft i stikkontakten i et land som produserer mer fornybar kraft enn vi har bruk for.

Produksjon og distribusjon av elektrisitet gjennomgår nå så store forandringer at det nærmest kan karakteriseres som et paradigmeskifte. Statoil produserer konkurransedyktig strøm fra vindkraft i sitt Hywindprosjekt beregnet på Storbritannia, det danske energiselskapet Dong Energy og det tyske energiselskapet EnBW skal begge bygge ut havvind uten subsidier, mens i England foregår det en revolusjon i produksjon av strøm fra fornybare energikilder. Produksjonen fra solcellepaneler har enkelte dager vær så høy at landet har vært selvforsynt. I Tyskland står flere vindparker stille fordi mengden produsert kraft er for stor til at markedet kan ta hånd om dette. Opp mot et slikt bilde har vi så kraftverkdirektørene som vil eksportere vår billige vannkraft. Eierne, som i stor grad representeres av ordførere i generalforsamlingene i de offentlig eide kraftverkene, lar direktørene komme kontinuerlig er på banen med sin lovprising av krafteksport uten motforestillinger. Regjeringen har med Venstres støtte sørget for at kraftselskapene kan bygge egne kabler i tillegg. Problemstillingen med avkastning og risiko burde derfor debatteres av kommunestyrepolitikerne i Melhus, som er inne i både vind og vannkraftproduksjon gjennom Trønderenergi.

Som samfunn skal vi være svært bevisst på å benytte vår vannkraft som et konkurransefortrinn, ikke eksportere den som en råvare og få dyrere strøm i retur. Eierskap i fornybarhetsproduksjon som sol og vind er omgitt av fundamentale miljømessige, kulturelle, tekniske og økonomiske spørsmål som er særdeles krevende.

Det er store samfunnsverdier som ligger i potten, og da blir kunnskapen om regnestykket med tilhørende fakta som ligger til grunn særdeles viktig. I Norge produserer vi verdens billigste strøm,og det skal vi som bor her nyte godt av. Det er verd å merke seg at samtlige analyser som er gjort vedrørende konsekvenser av den nye planlagte kabelen til Storbritannia sier at de Norske strømprisene skal opp. Senterpartiets Marit Arnstad sa bl.a. dette i Stortinget: «Det er lett å se for seg at en har behov for store oppgraderinger av eksisterende nett for å håndtere kapasiteten som en ny kabel gir, og prinsippet er at det må norske forbrukere dekke gjennom en høyere nettleie. Da betyr det paradoksalt nok at norske forbrukere skal betale mer i nettleie for å få høyere strømpris. Det er et dobbeltgrep som jeg tror det vil bli veldig vanskelig å forklare norske forbrukere at en må gjøre.»

Enkelte kabelforkjempere prøver å framstille økte strømpriser som positivt fordi dette skal gi økt overskudd i kraftselskapene som igjen kan drysse sitt utbytte over eierkommunene. Hvis jeg som strømkunde må betale mer til slikt formål foretrekker jeg å hente inn de pengene på økt elektrisitetsavgift. Det slår akkurat like mye ut på strømregningen, og da går pengene i sin helhet til de gode formålene.

Norge har en høyteknologisk industriell sektor i dag som skal være motoren for videre økonomisk vekst når olje og gassinntektene synker. Vi trenger gründere og entreprenører som tør satse gjennom forutsigbarhet med vår naturgitte rene energi som en konkurransefordel . Som nasjon må vi være mye mer langsiktig i vår tenking når det gjelder den evigvarende vannkraften. I dag snakkes det stort sett om å selge denne konkurransefordelen ut av landet som en råvare på samme måte som laks og olje. EU regelverket åpner for at private aktører kan eie såkalte «merchant cables» som skal benyttes til krafthandel mellom land. Slik EU-regelverket er utformet, skal kraftflyten på slike kabler som hovedregel gå fra lavprisområder til høyprisområder. Derfor vil en kabel til for eksempel Storbritannia bli en linje for eksport av norsk vannkraft. Dette kan sammenlignes med å dra teppet under beina fra kommende generasjoner av verdiskapende norske bedrifter. Det er også svært betenkelig at politikerne ikke diskuterer vekststrategier for en offentlig eid kraftsektor da dette er en sentral samfunns- og industripolitisk diskusjon. Vannkraft er vår felles ressurs, samtidig som det handler om arbeidsplasser og verdiskaping. Hva slags risiko skal statseide og kommunalt eide kraftselskaper ta med kraftsystemet? Skal vår eksport fortsette å være dominert av råvarer, eller skal vi satse på eksport av foredlede produkter basert på kunnskap, forskning og utvikling? Det er med skam å melde ikke særlig innovativt og framtidsrettet å tappe vann gjennom en turbin eller la vinden blåse på en vindmølle for deretter å selge elektronene som en råvare.

Norge kan også produsere bioprotein, slik som ved den tidligere bioproteinfabrikken på Tjeldbergodden. Ved å bruke metan fra gassen som kommer fra Heidrun feltet som råstoff, produserte Statoil protein fra bakterier som brukte gassen som mat. Et enormt potensiale brukt som laksefor, dyrefor og menneskemat i stedet for å importere dette foret. I en slik produksjon er billig norsk strøm en viktig innsatsfaktor.

Å produsere vår mat fra fjell og vidde har lært oss gjennom dyd av nødvendighet å utnytte våre sårbare ressurser godt. Dette er vår styrke når det gjelder matsikkerhet og griper inn i vår eksisterende og nye bioøkonomi.

Et annet forslag til industrivekst kan være lagring av elektroniske data for Europa.

Mengden energi til dette formålet er sterkt stigende og krever i dag ca 11 prosent av verdens totale produksjon av elektrisitet for lagring av data fra PC og mobiltelefoner. I stedet for å eksportere ren elektrisitet til Europa med store overføringstap, så kunne vi importere data fra Europa gjennom optiske fiberkabler som ikke har tap. Da kunne vi bruke vår elektrisitet på en kortreist og miljøvennlig måte til å bygge høgteknologisk baserte arbeidsplasser i distriktene. Og hva med å oppgradere raffineriet på Mongstad med en ny fabrikk for framtidas energibærer Hydrogen? En hydrogenfabrikk vil kreve mye elektrisk energi, noe Norge har. Firmaet Greenstat er nå på banen for å gjenoppta hydrogenproduksjonen gjennom Glomfjord Hydrogen, som ble stiftet i juni 2016.

Slik lagring av CO» kan utgjøre så mye som 30 prosent

av løsningen for å nå 2 gradersmålet i 2050 og vil være et spennende forretningskonsept i nær framtid. Løsningen vil kreve energi som vi kan skaffe til veie gjennom vår vannkraft.

En slik diskusjon vil kunne åpne øynene på noen og en hver, slik at meningsløsheten i eksport av ren fornybar elektrisitet vil framstå som et svik mot kommende generasjoner.

Bernt Øien

OM STRØMPRISER: Bernt Øien har skrevet denne kronikken. Foto: privat