Uten de frivilliges entusiasme og enorme innsats har framføringene definitivt ikke vært mulig. Også i 2015 la mer enn 100 frivillige ned en formidabel innsats for å realisere Thoraoppsettingen. Dette er i etterkant verdsatt til 2,5 mill kroner. Dersom regnestykket aksepteres, er det derfor mye mer enn Melhus kommune bidro med i produksjonen.
Ettersom Stiftelsen Thora har vært et ønsket, forpliktende og formalisert samarbeid fra 2005 mellom frivilligheten ved daværende Trønderoperaen og Melhus kommune blir dette ganske problematisk. Kommunen har dessuten aldri gitt uttrykk at formålet er blitt uaktuelt eller at stiftelsen burde avvikles – snarere tvert imot. Nå er Thora likevel havnet i ei kulturpolitisk blautmyr der kommunen som en av stifterne ikke vil bidra til en økonomisk løsning som vil utløse fylkeskommunal støtte som kan slette stiftelsens gjeld.
Det frivillige engasjementet forsvinner selvfølgelig som dugg for sola hvis det ikke verdsettes. Hvorfor skal mer enn 100 personer gidde å yte en stor gratisinnsats for noe som ikke blir tatt på alvor og verdsatt av omgivelsene?
Vanligvis blir frivillig innsats verdsatt og hyllet av storsamfunnet uansett hvilken positiv, ideell, kulturell eller religiøs aktivitet det er snakk om. Men gjelder det for frivillige som har bidratt til Thora-oppsettingene?
Operaens kunstneriske kvaliteter avgjøres ikke av politiske vedtak i Melhus kommune. Thora er allerede behørig omtalt meget positivt både i nasjonal og internasjonal fagpresse. Videre blir det komplette notematerialet til operaen nå utgitt internasjonalt av Norsk Musikforlag. Dette skjer etter forlagets kvalitative vurdering av verket. Jeg vil påstå at Thora siden 2001 har gitt Melhus utrolig mye positiv omtale både nasjonalt og internasjonalt. Har kommunen overhodet vurdert den kortsiktige og langsiktige verdien av denne reklamen?
Hvis ikke Stiftelsen Thora veldig snart får hjelp til å slette sin gjeld må verdiene i den sceniske produksjonen realiseres. Det vil si at kostymer, scenografi, scene med mer må selges for å dekke tapet. Det resterende må dekkes av styremedlemmene personlig. Dette vil definitivt sette en effektiv stopper for alt videre arbeid med Thora ettersom styrearbeidet også er tuftet på frivillighet og entusiasme. Når gjelden er slettet må stiftelsen derfor avvikles.
Jeg tror i så fall at Thora aldri mer vil bli framført scenisk noe sted, fordi det er svært dyrt å starte forfra med en slik produksjon. Enda verre blir det når en avvikling skjer samtidig med at det svært omfattende komplette notematerialet til Thora i løpet av kort tid gjøres tilgjengelig for all verdens profesjonelle operahus og symfoniorkestre.
Og – hvordan vil det negative lokale vedtaket i så fall påvirke utgivelsen av notene? Kommunen kan derfor med sitt vedtak komme til å gjøre medstifteren, den lokale frivilligheten, til den store taperen - og bidra til at det sceniske kunstverket slik vi kjenner det aldri blir spilt mer.
I så fall bør organer som har slikt ansvar gjennomgå både forvaltningsmessige, juridiske og moralske sider med kommunens håndtering av sin egen stiftelse for å hindre at andre havner i samme situasjon som Thora-styret. Det er en skjebne jeg ikke unner noen!
Slik denne saken står pr. nå, mener jeg at alle inkludert kommunen vil framstå som tapere på sikt. Og skulle sceneversjonen av Thora forsvinne vil det rett og slett være en nasjonal kulturell tragedie. Så følgende ordtak gjelder nok også for politikerne som skal behandle denne saken:
«En ting er å ha rett – en annen ting er å få rett».
Harald Bjørkøy
