Mens Norge skjerper terrorberedskapen, står Gaula overfor sine egne problemer med ekstremister, som, etter antallet forsøk å dømme, satser på å kapre debatten med et anti-fang-og-slipp felttog. Når debatten skjerpes, er det uunngåelig at forkjempere kommer med ytterliggående synspunkter og begynner å vise sitt sanne jeg. Og nettopp derfor må vi ikke tillate at debatten omkring forvaltningen av elva og fisket i den kapres og kun blir til en debatt om fang og slipp. Mens resten av den siviliserte verden har bevist ut over enhver rimelig tvil at fang og slipp virker hvis det gjøres riktig, er det et betydelig antall personer i Skandinavia som ser på fang og slipp med slik frykt og avsky at de er i ferd med å bli blind for hva saken egentlig dreier seg om.

Kraftig overfisket

For å rekapitulere: Gaula er i krise. I løpet av de siste få år er den blitt kraftig overfisket, og altfor mye fisk er blitt drept. Det er helt klart problemer i sjøen – garn- og notfiske, oppdrettsanlegg etc. etc., men som fiskerinasjon kan vi ikke endre noe av det, i hvert fall ikke raskt. Vi har ikke opptrådt ansvarlig, og vi har heller ikke handlet til beste for elva. Så nå er det på tide å gjøre ting riktig og drive elva på en anstendig og bærekraftig måte.

Alles rett

Gaula har et unikt problem. Den har altfor mange fiskere som ønsker å drepe altfor mye fisk. Slik jeg forstår det, er det mange som tror at fisking skal være a) fritt og urealistisk lavt priset b) en form for sosial rettighet på samme måte som sosialhjelp og c) enhver som kjøper fiskekort, skal ha lov til å drepe fisk.

Det er en pen tanke. Alles rett til å fiske, og nok fisk til at alle kan få noe. Problemet er at de fleste fiskere ønsker så stor fangst som de kan få…

Et slikt ‘sosialt charter’ antas også å gjelde utenfor Norges grenser og er slik utvidet til å omfatte andre skandinaver som har en såkalt ‘rett’ til ta fisk fra elva.

Verdifull laks

Ulike studier har konkludert med at en vill atlantisk laks i live er verd et sted mellom 50.000 og 200.000 kroner. Anslagene varierer, men alle er enige om at en laks er mye mer verd i live enn om den er død og fanget i garnmaskene.

I årevis har Gaula vært elva som fortsetter å gi. Den har gitt til de som ikke har råd til å fiske i andre mer eksklusive elver. Den har gitt til de som bor i telt eller campingvogn, og som bringer med seg øl og mat og bor ved elva i lange perioder og dreper massevis av verdifull laks.

Jo, vi har vært gavmilde, men nå synes vi at antallet besøkende i elva har økt til et nivå som har brakt vår elv ut i en krise – et resultat av at vi tillater alle å drepe fisk i store mengder.

Det ville ha vært vidunderlig å kunne ha råd til slik gavmildhet, men det har vi ikke. Sannheten er at vi ikke har nok fisk til å tillate hvem som helst å fiske. Vår bestand er i ferd med å kollapse, og vi dreper storlaks med slik skjødesløshet at det kan påføre skader som ikke lar seg reparere. I de siste sesongene har det vært mange som har benektet dette faktum, men det er ikke mange som hevder det nå. Vi har et problem, og vi må ordne opp i det.

Å stenge elva

Anti-fang-og-slipp-brigaden ville foretrekke å stenge elva. Det er mange problemer forbundet med en slik løsning, og det viktigste er at den ikke kan være en erstatning for å forvalte elva skikkelig. Talsmennene for en slik løsning ser sannsynligvis for seg at de etter en passende periode får komme tilbake til elva med tillatelse til å slakte fisk. La oss se det i øynene: Dette kommer bare ikke til å skje. Hvis Gaula stenges, vil fiske i fremtiden bli selektivt og tilgjengelig bare for noen få utvalgte. Vi kjenner til dette fra andre elver som er blitt stengt. Realiteten er at om Gaula stenges, vil fremtidig fiske bli mer eksklusivt enn det har vært til nå, og de som tror annerledes, drømmer.

Samme feil om igjen?

De som lengter etter de gode gamle dager og tror at vi kan skru klokken tilbake, må tro om igjen. Det vil ikke skje. Å tillate folk fra hele Europa å fritt kunne drepe laks, har brakt elva i kne. Det er ikke sannsynlig at vi skal gjøre samme feil om igjen?

Vi må også ta i betraktning den økonomiske virkningen av å stenge elva. Det er anslått at den årlige økonomiske verdien av fisket i Gaula er 150 millioner kroner. Dette holder liv i mange lokalsamfunn og foretak, så det bør være absolutt siste utvei å gi opp fisket helt og holdent. Men vi bør visst heller sammenligne verdien av en laks som svømmer i elva med en fisk som er blitt tatt med garn eller not i fjorden.

Betale mer for å høste

Den beste muligheten vi har til å holde Gaula ved like som fiskeelv er å gå tilbake til forvaltning. At fang og slipp bør spille en rolle, kan det ikke være tvil om. Hvis vi ønsker at vår elv skal være åpen for alle og ikke bare noen få utvalgte som er villig til å betale en masse penger eller takke ja til VIP-invitasjoner, så må det bli slik. Vi kan sikkert vurdere selektiv og bærekraftig høsting om elva kan tåle det, forutsatt at de som er ansvarlig for forvaltningen av elva fastsetter reglene. Vi har allerede bevis for at å la enkeltpersoner ta beslutninger, ikke går – det må bestemmes sentralt. Hvis vi virkelig tillater en viss begrenset høsting, vil de som ønsker å høste etter all sannsynlighet måtte betale et høyere beløp for det privilegium dette er, og de vil helt sikkert ikke få lov til å drepe stor fisk.

Opprettholde tradisjon

Når vi begynner å gå dypere inn i disse argumentene, blir det ironisk nok innlysende at den eneste måten å tillate et stort antall mennesker å nyte elva på uten å måtte betale skyhøye priser, er å implementere en forvaltningspolitikk som inkluderer et betydelig element av fang og slipp. Det er den sosialt mest inkluderende politikk, som også vil la oss få opprettholde tradisjonen med å høste en del fisk.

Behøver fang og slipp

Det er en av elvelivets store ironier at de som ikke ønsker å drepe fisk, generelt oppfører seg bedre mot elva. De bruker generelt mer penger, og de etterlater seg få spor. De som ønsker å ta fra elva, ser på dette som en rettighet og er heftige motstandere av å bruke penger. Jeg antyder at de som ønsker å fortsette med å drepe fisk uten å betale en høy pris for å gjøre det, de er sannsynligvis urealistiske. De som ønsker å høste fisk, behøver ironisk nok fang-og-slipp-brigaden for å ha noen som helst mulighet til å kunne drepe fisk, og for å kunne gjøre det til en overkommelig pris. Gaula kan ikke forbli åpen og gi et stort antall  mennesker adgang til å fiske uten å beskytte laksebestanden.

Reparere skaden

Om ikke annet, så må vi gå tilbake til hovedsaken, nemlig å forvalte elva og reparere den skaden som den er blitt påført. La oss ikke tillate at debatten blir kapret. Det kan være bra for store oppslag i avisene, men det er hverken til hjelp eller helsebringende. I nærmeste fremtid må vi bestemme oss for hvor mye fisk som kan høstes, hvilken størrelse på fisken etc., basert på fakta, ikke innskytelser eller magefølelse. Vi må hegne om vår elv, og hvis fiske skal fortsette å være en sport som kan nytes av folk i alle inntektsgrupper, bør de som ønsker å avspore denne debatten, tenke seg om en gang til.

Matt Hayes

(Oversettelse fra engelsk til norsk: Helge Bjørn Bæverfjord)

Engelsk tekst:

Gaula: Hijackers and Politics

As Norway goes into terrorist alert mode, Gaula is facing its own problems with extremists judging by the number of attempts to hijack the debate by the anti catch and release brigade. As the debate heats up, it’s inevitable that protagonists take increasingly extreme viewpoints and begin to show their true colours. And that’s precisely why we must not allow the debate about the management of the river and its fishing to be hijacked into becoming a catch and release debate.

While the rest of the civilised world has proved beyond any reasonable doubt that catch and release works when carried out correctly, there is a significant group of people in Scandinavia whom view catch and release with such horror that they are becoming blinded to the real issue.

To recap: Gaula is in crisis. Over the past few years it has been heavily overfished and too many fish have been killed. Sure, there are problems at sea - netting, salmon farms etc., etc., but as a fishing community we can’t change any of that, at least not quickly. We have not behaved responsibly, nor have we acted in the best interests of the river. So now its time to put things right and run the river in a decent and sustainable way.

Gaula has a unique problem. It has too many fishermen who want to kill too many fish. As I understand it, there are many whom believe that fishing should be a) free or unrealistically low in price b)some form of social right in the same way as welfare benefit and c) anyone buying a licence should be allowed to kill fish.

It’s a nice thought. Fishing for the people and enough fish for everyone to have some. Problem is that most of the fishermen want as many fish as they can get and then some. The so called social charter is also supposed to spread beyond Norway’s boundaries and be extended to include other Scandinavians whom have a so-called “right” to take fish from the river.

Various studies have concluded that a wild atlantic salmon, living, is worth somewhere between 50000 and 200000 kroner in economic terms. Estimate vary but everyone agrees that a salmon is worth much more alive than it is dead and trapped in the mesh of a net.

Over the years, Gaula has been the river that keeps on giving. It has given to those whom could not afford to fish on other more exclusive rivers. It has given to those whom want to live in tents or caravans, bring their own beer and food and live by the water for extended periods and kill plenty of very valuable salmon.

Yes, we have been generous but now we find that the numbers of visitors to the river has increased to the point whereby allowing everyone to kill fish in large numbers has pushed our river into crisis.

It would be wonderful if we could afford such generosity but we can’t. Truth is, we don’t have enough fish to let anyone take them. Our stock is collapsing and we are killing big salmon with such careless regard that we are doing what may amount to damage that may go beyond repair. In the past few seasons, there have been many whom have denied this fact but there aren’t many saying it now. We have a problem and we have to fix it.

The anti catch and release brigade would prefer the river to be closed. There are a number of problems with this, the main one being that it is not a substitute for managing the river properly. Advocates no doubt imagine that after as suitable period they will be allowed back on the water and handed back a licence to slaughter. Let’s face it: this is just not going to happen. If Gaula closes, any future fishing will be selective and available only to the chosen few. We know this from other rivers that have closed. The reality is that if Gaula closes, fishing in the future will become more exclusive than it has been in the past and those that believe different are dreaming.

Those whom pine for the old days and whom believe that we can turn back the clock need to think again. It will not happen. Allowing unlicensed killing of salmon by people from all over Europe has brought the river to its knees: it’s not likely that we are going to repeat the same mistake is it?

We should also consider the economic impact of closing the river. Estimates suggest that the economic value of fishing on Gaula is 150 million kroner. It supports many local communities and businesses and it should be a last resort to completely abandon the fishing. Rather we should certainly compare the value of a salmon swimming in the river to a fish that has been netted in the fjord.

The best chance we have of maintaining Gaula as a fishery is to get back to the forvaltning. That catch and release should play a role, there can be no doubt. If we want our river open to all and not just a selective few whom are willing to either pay a lot of money or accept VIP invitations it has to be that way. We can certainly consider selective and sustainable harvesting if the river can support it, provided that those responsible for the management of the river decide the rules. We have already proved that allowing individuals to make decisions does not work - it must be decided centrally. If we do allow an amount of limited harvesting, those whom seek to do so will presumably have to pay a higher amount for the privilege and they will certainly no longer be allowed to kill our big fish.

As these arguments begin to unravel, it becomes obvious that ironically, the way to allow people to continue to enjoy the river in large numbers without paying ultra high prices is to implement a management policy that includes a large element of catch and release. That is the most socially inclusive policy that will also allow us to maintain the tradition of harvesting some fish.

It is one of river life’s great ironies that those whom do not wish to kill fish behave, generally better toward the river. They generally spend more money and they leave less of a footprint. Those whom wish to take from the river view it as a right and are vehemently opposed to spending money.

I put it to those who wish to go on killing fish without paying high prices for doing so are probably being unrealistic. Ironically, those whom wish to harvest salmon need the catch and release brigade to stand any chance of either having the chance to kill fish and to do so at a reasonable price. Gaula cannot stay open and offer accessible fishing to a aside range of people without protection of the salmon stocks.

If nothing else, we must get back to the real issue of managing the river and repairing the damage that has been done to it. Let us not allow the debate to be hijacked: it might be good for newspaper headlines but it is neither helpful nor healthy. In the near future we need to decide how many fish can be harvested, in what size range etc., based upon facts, not hunches or gut feelings. We must protect our river and if fishing is going to continue to be a sport enjoyed by people of all income ranges those whom wish to divert this debate might want to think again.

Matt Hayes

ARTIKKELFORFATTEREN: Matt Hayes med fisk i Gaula. Foto: Anders Dahl Eriksen, Dittfiske.no