Dette er ikke lenger en debatt om C&R (fang og slipp) eller ikke. C&R er kun et tiltak som kan benyttes i forvaltningen av en elv. Matematikken er enkel: En fisk som svømmer videre er mer verdt for bestanden enn en som ligger i fryseren. Enkelt og greit. Om man liker det får være opp til hver enkelt, men ikke forsøk å sverte tiltaket i seg selv. Utført på riktig måte har det en relativ effekt som er udiskutabel. Det er som å ta tran: Effekten er der men det smaker dritt. Jeg velger ikke å ta tran, men jeg går ikke og setter spørsmålstegn ved den dokumenterte helseeffekten tran har av den grunn.

Jeg er en fisker av den yngre garde, det vil si i begynnelsen av 30-årene, som har bedrevet laksefiske i snart 15 år – litt av og på grunnet skole, studier og jobb, men de fleste årene brukes noen uker i Trøndelag

Jeg har ikke 30-40 år på nakken, og kan heller ikke skilte med å ha opplevd opp og nedturer, så i noens øyne har jeg sikkert ikke stemmerett. Men fiske etter laks med flue er min lidenskap, og noe jeg håper jeg kan drive i mange år fremover. Jeg har aldri engasjert meg mye i diskusjoner tidligere, men i år merker jeg at jeg ikke klarer å dy meg lenger. Gjennom bloggen urbanflyfisher.net som en kompis og jeg driver, har vi prøvd å formidle vårt syn på ting.

I år herjer diskusjonene på grunn av treig oppgang. Forklaringene og teoriene er mange, uten at noen er sikre. Men en ting er sikkert: Vi opplever en bølgedal i Trøndelag, og vi kan velge å si at den er naturlig og fortsette som før, eller følge «føre var-prinsippet».

Elveforvaltningene i de største elvene i Trøndelag har skjerpet regelverket i form av strengere kvoter og fredning av hunnfisk. Fiskerne har parallelt (satt på spissen) blitt splittet i to, som et resultat av usikkerheten som rår, og enten er man en som «kakker» eller en som «slipper», og det er dette som er kjernen for meg:

Det bør ikke være så sort/hvitt, og vi fiskere bør klare å løfte blikket litt over stangtuppen vår, da jeg er skråsikker på at begge leire bare vil fiske laks videre i årene og tiårene som kommer. Det i seg selv tror jeg absolutt er mulig, men vi må ofre litt alle mann.

Jeg er ingen fanatiker, og jeg streber ikke etter å forkynne alle til å bedrive sitt fiske slik jeg bedriver mitt. Dog må jeg si at det er svært naivt å tro at man ikke må endre seg selv noe, for å redde bestanden og hobbyen vår. Vi alle må ofre noe. Kanskje du ikke får tatt med deg den 8 kg junilaksen hjem i fremtiden, men må heller vente på en 2-3 kilos smålaks i august? Kanskje man ikke lenger kan gi laks til naboen fordi man ikke kommer hjem med 40-50 kilo laks i bilen etter en uke i Trøndelag, kanskje du heller må be naboen på en laksemiddag? Det jeg prøver å beskrive er at det er relativt lite alle må ofre for at vi gir et solid bidrag til laksens ve og vel.

Mitt poeng er at vi fiskere og grunneiere vil det samme: Vi vil ha elver fulle av laks der vi side om side kan bedrive vårt fiske på vår måte! Men vi er dessverre inhabile til å ta de riktige beslutningene om hva som er best for laksen, da vi har en vesentlig interesse i det hele.

Jeg tror man må overlate ansvaret til en gruppe sammensatt av kompetente folk som kan laks og lakseøkonomi. En slik gruppe i samarbeid med representanter fra grunneierne, tror jeg vil kunne komme opp med forvaltningsplaner som alle vi fiskere kan leve med.

Til slutt vil jeg også si at det som gjøres i elvene ikke nødvendigvis vil redde bestanden. Politikerne må begynne å ta ansvar for verdens viktigste stamme av villaks gjennom å pålegge oppdrettet mer bærekraftige produksjonsmåter, samt å ta tak i sjølaksefiske på lik linje som vi i elvene blir satt under forvaltning. Selv om ikke politikerne så langt tar ansvaret på alvor, må ikke vi bli stående og peke – vi må gjøre vår del av jobben og ansvaret – først da spiller vi oss selv gode!

Mvh/Br

Marius Nielsen