(NB! Norsk versjon av teksten er en oversettelse. Engelsk versjon nederst er originalen. Et par poenger/begreper var ikke 100 prosent oversettbare.)

Overlat det til britene å definere god etikk og sportsånd («sportsmanship»); de oppfant den tross alt.

God sportsånd er alltid å skyte på de «høye» fasanene, 40-70 meter oppe i himmelen. Fuglene må tross alt få «en sjanse». Ikke bry deg om du utallige fasanene som flyr videre med noen hagl i kroppen. Gi de et nikk og et løft på hatten og takk de for den edle utfordringen de ga deg.

God sportsånd er å invitere den edleste fisken av alle – den atlantiske laksen – til et sportsstevne den aldri har meldt seg på. Overvinn dyret, fotografer det, og gi det et nikk og et løft på hatten. – Fullstendig løsrevet fra alle andre praktiske formål enn å gi deg spenning.

Endelig kan vi enkle nordmenn bli reddet fra vår egen uvitenhet av en viktoriansk misjonær innen sportsånd. Vi er bare et enkelt folk som skyter for å drepe og fisker for å spise.

Som sand i munnen

Selvsagt, Hr. Hayes, har ditt innlegg mange gyldige poenger. Å ignorere gyldige fiskeregler er fullstendig uakseptabelt, enten du er lokalbefolkning eller tilreisende. Å være uenig i reglene er ingen unnskyldning. Liker du ikke reglene, - ikke kjøp fiskekort! Måtte laksen smake som sand i munnene til disse «Robin Hoodene» du beskriver. Men dette endrer ikke det faktumet at også du tidvis faller innenfor din egen kategori av «utter nonsense» når du bringer visse etiske argumenter til bordet til fordel for et rent fang og slipp fiskeri.

- Ja, vi fisker alle i hovedsak for sportens skyld.

- Ja, vi kan kjøpe fisk i fiskedisken.

-Ja, laksen ville selvsagt foretrukket å bli satt ut etter kampen framfor å bli kakket i hodet. Men først og fremst ville den nok foretrukket å ikke bli kroket i utgangspunktet.

- Ja, i dag trenger vi å drepe færre laks og gjenutsette en god del fisk i et system av målrettede kvoter.

- Likevel er mitt argument at et 100 % fang og slipp-fiske er iboende uetisk.

Moralsk forskjell

Kjernen i det etiske argumentet handler om hensikt og intensjon. Det er en avgrunn av moralsk forskjell mellom et 100 % fang-og-slipp fiskeri, og la oss si, 50 % - 90 % som vi i dag har eller er på vei mot. I den siste modellen har man i hvert fall bevart en liten rest av en hensikt om å høste (på en bærekraftig måte). Du jakter for eksempel på en hannlaks under 65 cm, og hvis du lykkes, vil du med stolthet servere familien et gourmetmåltid av vill, kortreist og bærekraftig mat. Ville du virkelig ansett det som mer etisk å sette ut laksen og deretter servere biff fra Uruguay eller oppdrettslaks? Jeg gjentar at forutsetningen for argumentet er at laksen høstes bærekraftig.

Kanskje er det hyklersk, men dette gjenværende fnugget av intensjon om å beholde et par matfisk, er den siste forbindelsen mellom vår sport og det den forsøker å imitere: jeger- og sankersamfunnet til våre forfedre. Denne skjøre forbindelsen er vår siste og eneste unnskyldning for å legitimere aktiviteten vi elsker. Fjern den, og det er mange andre flotte sporter der ute som ikke involverer ikke-samtykkende levende vesener.

Det siste steget fra 99 % til 100 % fang-og-slipp ville blitt den siste spikeren i kisten til et hvert etisk fundament for vår flotte sport, og ville dessverre plassert oss i samme kategori som en annen gruppe edle sportsmenn i spanske tyrefektingsarenaer.  – Selv om jeg forteller meg selv at vi i hvert fall hadde vært i den «mildere» enden av kategorien.

Like hyklersk som hvem som helst, har jeg fisket i flere fang-og-slipp-fiskerier rundt om i verden, og har hatt mye moro med det. Men det har også fått meg til å sette pris på visse aspekter ved den norske kulturen, som det ser ut som du enda ikke har forstått. Fra Bahamas til Argentina, har sportsfisketurismen i stor grad redusert redusert Izaak Waltons «kontemplative manns sport» til en hul konsumentkultur hvor alt handler om å få tatt bilder av storfisken man har betalt for og komme seg hjem for å legge det ut på bloggen.

Et privilegium, ikke en rett

For oss som selger fiskekort er alt gode nyheter. Vi får selge den samme fisken flere ganger, og kan holde hjulene i gang selv i de aller verste tider. Du har fullstendig rett i også en annen ting: å fiske laks er ikke en rett, men et privilegium. Dette burde også gjelde det å selge fiskekort.

Drømmen burde være åpenbar for alle fiskere: laksebestander restaurert til noe som ligner på tidligere storhetstider. En framtid hvor vi (ok, da - på en sportslig måte) kan høste en generøs og bærekraftig fangst av edelt sølv. En framtid hvor laksefiskere til og med har råd til å gi bort et par lakser til sine mødre og naboer.  Det er nesten utenkelig nå, men slike fangster ville fortsatt vært minimale sammenlignet med hvordan det ble høstet i fortiden – uten at man klarte å knekke bestandene. De fleste (lovlydige) fiskere har over det siste årtiet ofret mye for å nå dette målet. Hovedfokus nå bør være på de enda større og veldokumenterte truslene mot den atlantiske laksen.

Tor Bjørklund Larsen,  daglig leder

Trondheim Omland Fiskeadministrasjon

Engelsk tekst:

The Last Link

Leave it to the British to define good ethics and sportsmanship; after all: they invented it.Good sportsmanship is always shooting for the "high" pheasants, 40-70 meters up in the sky. The birds must get a "fighting chance", of course. Never mind the countless pheasants that fly on with a few pellets in them. Tip your hat to them and thank them for the noble challenge they gave you.Good sportsmanship is to invite the noblest fish of all - the Atlantic salmon - to a sporting match it has never signed up for. Conquer the animal, photograph it, and tip your hat to it. -Completely detached from all practical purpose other than giving you a thrill.Finally, we simple Norwegians can be saved from our own ignorance by a Victorian missionary of sportsmanship. We're just simple folk who like to shoot to kill and fish to eat.Of course, Mr. Hayes, your letter has many valid points. Not obeying legal fishing regulations is unacceptable, whether you are a local or a tourist. Disagreeing with the regulations is no excuse. If you don't like the rules, don't buy a license! May the salmon taste like sand in the mouths of these "Robin Hoods" you describe. But that doesn't change the fact that you too fall into your own category of "utter nonsense" when you bring certain ethical arguments to the table in favour of a pure Catch and Release fishery.

-Yes, all of us fish mainly for sport.-Yes, we can buy fish at the fishmonger.-Yes, the salmon would of course prefer to be released after the fight rather than knocked on the head. But foremost it would prefer not to be hooked in the first place.-Yes, today we need to kill less salmon and release a fair share of fish in a system of targeted quotas.

-But my argument is still that a 100 % catch and release fishery is inherently unethical.The crux of the ethical argument is that of purpose and intent. There is a chasm of moral difference between a 100 % C&R fishery that it is my interpretation that you promote and, say, a 50 % - 90 % fishery that we have -or are moving towards- today.In the latter model you have at least kept a remnant of the intent to harvest (in a sustainable manner). You are hunting for that male salmon under 65 cm, and if you succeed, you will proudly serve a gourmet meal of wild, short-travelled, sustainable food to your family. Would you really consider it more ethical to release the salmon and then serve beef from Uruguay or farmed salmon? I repeat that a prerequisite for this argument is of course that the salmon is harvested sustainably. Maybe it is hypocritical, but that slight intent of keeping a few fish for food, is the last link between our sport and what it aims to imitate: the hunter-gatherer culture of our forefathers. That frail link is our last and only excuse to legitimize the activity that we love. Remove it, and there are many other fine sports out there to pursue that do not involve non-consenting living beings.That last move from 99 % to 100 % C&R is the final nail in the coffin of any ethical basis of our great sport, and unfortunately it places us in the same category as another group of noble sportsmen in Spanish bullfighting rings. -Although I tell myself that we would at least be at the “milder” end of that category.

Being a hypocrite as much as the next man, I have fly fished many C&R fisheries around the world, and had great fun doing it. But it has also made me appreciate certain positive aspects of the Norwegian culture that you seem to have not yet grasped. From Bahamas to Argentina, the sports fishing tourism has in many ways reduced Izaak Walton's "contemplative man's sport"  to a consumeristic and hollow culture where it's all about snapping those shots of "fins and grins" that you've "paid for", and going back home to post them on your blog.For us that sell fishing licences, it's all good news. We get to sell the same fish several times, and can keep business going even through the worst of times. You are completely right about yet another thing: fishing for salmon is not a right, it is a privilege. This should also apply to selling fishing licences for salmon.

The dream should be clear for all anglers: salmon stocks restored to something that resembles former glory. A future where we (oh very well - in a sporting way) could reap a generous and sustainable harvest of noble silver. A future where salmon fishermen can even afford to give away a few fish to their mothers and neighbours.  It is almost unthinkable now, but such harvests would still be miniscule compared to the harvests of the past – which did not manage to break the stocks at that time. Most (law-abiding) anglers have over the last decade made large sacrifices to do their share to reach that goal. Our main focus should now be on the even larger and well-documented threats to the Atlantic salmon.

Tor Bjørklund Larsen