Jeg registrerer med interesse tilsvaret fra Jakob Winsnes på min artikkel i papirutgaven av Trønderbladet den 17. juli. Jeg oppfatter også tilsvaret dit hen at tilsvaret er et utrykk for hva en legger til grunn som deler av forretningsideen på Storstuu Winsnes. Jeg tror vi fort kan enes om hvilken verdi laksen er, og at laksestammen må forvaltes på en klok måte. Derfor vil jeg ikke bruke spalteplass på akkurat det.
Det som derimot er svært interessant, er uttalelsen fra Storstuu Winsnes om at de oppfatter CR som et viktig forvaltningstiltak, og at en i den forbindelse sammenligner dette med rettet avskyting innen storviltjakt. Dette reiser åpenbart noen nye problemstillinger. For det første. Kan CR ses på som ett viktig forvaltningstiltak? Er det mulig å sammenligne CR med rettet avskytning og derved innføre rettet fiske? Min påstand er at dette ikke er mulig.
Ikke et uendelig overskudd å høste av
Jeg har erfaring fra elgjakt og da jeg har jaktet elg i 36 år. Det har i alle disse årene vært rettet avskyting. Det har aldri vært noen motstand i det laget jeg har jaktet i mot rettet avskyting som virkemiddel i forvaltningen av elgstammen. Det som det har vært diskusjon om, er hvor store kvotene skal være, og gjerne forholdet mellom ungdyr og voksne og mellom kjønn. Jegerne har i alle år gjort sitt beste for å holde seg til den tildelte kvoten. Dette har kunnet skje på grunn av at en identifiserer viltet før skuddet faller. Du ser forskjell på ku og kalv, du ser forskjell på ku og okse og mellom eldre dyr og ungdyr. Når skuddet har falt, er det ingen vei tilbake. Men en er i stand til å gjøre dette riktig på grunn av at en ser dyret og kan velge å skyte eller la være.
Vil stenge elva
Hvordan dette kan overføres til det som nå skal kalles Rettet Fiske, er vanskeligere å begripe. Da må en jo være i stand til å plukke ut en spesifikk laks som er i vannet, gjerne en hannlaks på 64 centimeter, for å høste nettopp denne laksen, og ikke den som står ved siden av som er 70 centimeter lang. Dette ligger langt utenfor det jeg er i stand til å mestre. Du er prisgitt hva som biter på flua, og om det er en hannlaks eller en hunnlaks bekreftes gjerne når den kan iakttas med det blotte øye etter at kjøringen er over. Det ender uansett opp med CR eller PK som jeg velger å kalle det hvis en ikke følger den normale norske fiskekulturen, avliver fisken og betrakter den deretter som en delikatesse som skal spises.
Gaula – med slike venner, hvem trenger da fiender?
At lakseforvaltning må bygge på kunnskap, etikk og handling slik Jakob Winsnes oppsummerer, er jeg enig i. At kunnskap taler til fordel for CR, er jeg derimot sterkt uenig i. CR er ikke et forvaltningstiltak men et tiltak godkjent av fiskeforvaltingen på grunn av at tiltakets tilfredsstiller enkelte grunneieres ønsker om salget av fiskekort på ei elv som kanskje ellers burde vært stengt, i alle fall i følge de uttalelser forvaltningen har kommet med når det gjelder stammens størrelse. CR må stoppes da det ikke er bærekraftig. Store mengder laks dør med denne metoden uten at en respekterer laksen som den ressursen laksen er også som mat. CR eller Plag og Kast er ikke en tradisjon som er tilpasset den norske høstningskulturen. Så får de kommersielle interessene heller avfinne seg med at det ikke alltid er slik at forvaltning er det samme som forretning.