Vi, en kameratgjeng på noen personer, har hatt den store glede å kunne reise til Gaula hvert år for å fiske laks. Hvert år siden siste halvdel av 70-tallet har vi pakket og reist på fisketur. Gjerne er tur på noen dager fra 1. juni, så to til tre uker i juli sammen med familie og ofte en tur i august.

For egen del har jeg nok fisket laks i Gaula i overkant av tre uker hvert år siden 1977. Mine venner har den samme erfaringen som meg, så vi kan vel trygt si at vi har fisket mye, noe vi ønsker å fortsette med, og det i Gaula. Vi føler at vi har funnet oss godt til rette med lokalbefolkning som det er like hyggelig å møte igjen hvert år, om det er på campingen, samvirkelaget eller blant bygdefiskere og tilreisende med samme glødende interesse som oss når det gjelder laksefiske. Vi er godt tatt imot og innlemmet i den lokale kulturen som har utviklet seg i dette flotte dalføret, noe vi er dypt takknemlige for.

Høste av overskuddet

Enkelte år har vi vært spesielt heldige og fått mye fisk, mens andre år har vært svært magre med tanke på fisk. På 80-tallet var vi veldig bekymret og trodde at det gikk mot slutten, men på 90-tallet tok det seg opp igjen. Det ble mange gode laksemåltider og gleden av å kunne spise det en selv høster, var i tråd med de beste norske høstningstradisjoner. Denne kulturen går ut på at en skal høste av det overskuddet naturen gir og samtidig ha kunnskap og vett nok til å begrense uttaket om det er nødvendig, noe som en finner igjen også i den norske jakttradisjonen. Dette er en sunn høstningskultur som er dyrket frem i generasjoner, og som vi nå dessverre opplever er satt under kraftig press. Noe som gjør oss bekymret og som er årsaken til at vi nå ønsker å ytre oss i sakens anledning.

La meg først si noen ord om bærekraft, og hva vi som mennesker utsetter villaksen for. Jeg tenker i denne anledning på oppdrettsnæringens forsøpling og spredning av lakselus. Slik jeg og mine venner opplever det, er oppdrettsbransjen kanskje det største problemet når det gjelder laksedød og drap av sjøørret. Denne bransjens enorme jag etter profitt går på bekostning av villaksen og sjøøretten, noe myndighetene dessverre synes å akseptere, da de lar bransjen bare fortsette uten å komme med det eneste som kan redde både bransjen og villaksen. Kravet om rømningssikre anlegg fri for lakselus i tillegg til å begrense den uhemmede veksten og derved tilpasse den til tilgangen på forråstoff. Så lenge politikerne hverken tør eller evner å gjøre noe, vil bransjen fortsette å forurense, og samme hvilke metoder bransjen tar i bruk for å skjule møkka, så er det en realitet at denne bransjen i dag ikke er i nærheten av å være bærekraftig, og at tiden er overmoden for å rydde opp.

Bærekraftig kultur

Jeg leser i Matt Hayes innlegg i Trønderbladet at han uttaler at det tar tid å endre en kultur. Nå skal jeg selvfølgelig være varsom, men å legge for mye i dette så klart uttalte ønsket om kulturendring, da det er noe uklart hvilken kultur han vil endre og hvilke ny kultur som skal komme i stedet, selv om jeg leser det slik at den nye kulturen innebærer at en ikke skal høste av overskuddet, tilgangen for fiskere skal begrenses, og prisen skal opp. I alle fall det ene innlegget er jo også oversatt fra engelsk, og jeg har hørt at skal være over hundre definisjoner av kultur i det engelske språk.

Derfor er det bedre om jeg heller utdyper noe den kulturen jeg mener er den beste når det gjelder fremtidens laksefiske i Gauldalen. En kultur utviklet i Norge og tilpasset nordmenn gjennom generasjoner. En kultur som baserer seg på at naturen skal høstes på en bærekraftig måte. Som bygger på prinsippet om at en skal kunne ta med seg en laks hjem uten at en skal føle seg som en forbryter, skal kunne spise den med god samvittighet, og samtidig vite at produktet er førsteklasses. En kultur som også gjør den mulig for bygdefiskeren og ungdommen i dalføret å ta del i høstningen og kanskje fortsatt gir rom til at slike fiskere som undertegnede og mine fiskekompiser fortsatt skal kunne fiske i Gaula i fremtiden. En kultur som har økonomiske ringvirkninger for det vanlige dagliglivet i Gauldalen. På campingplassen, på samvirkelaget, for den lokale jeger og fiskerforening.  Fra tilreisende fiskere som kommer igjen år etter år for å feriere noen uker i det paradiset som heter Gauldalen.

Skadet og dødsdømt laks

Jeg har sett det i år igjen akkurat som i fjor. Stor laks som er sprengt etter lang tids kjøring trekkes opp på land for deretter å ligge der i mange minutter mens den dør under ekstatisk fotografering før den slippes på elva død og vraket. Bildet kan deretter benyttes på sosiale medier som skrytebilde og høste mange oppmuntrende kommentarer om at dette er noe en ønsker mer av. Det er til å bli kvalm av, og gjør meg forbannet, og mens fisken plages til døde og deretter dumpes i elva står kommersielle interesser bak og applauderer.

Jeg hører til stadighet at dette prinsippet med fang og slipp skal være så flott og at overlevelsesprosenten er på over 90 prosent om dette gjøres riktig. Hvor stor prosent som praktiserer dette riktig har jeg hørt mindre om, derfor forholder jeg meg til det jeg har sett med egne øyne, så får heller noen påstå at jeg har sett noe annet enn det jeg faktisk gjorde. Slikt blir det klingende mynt av, for de kommersielle interessene og kanskje enkelte grunneiere.

Slik endres laksefiske fra det vi kjenner som det bærekraftige fisket til noe nytt og unorsk og ukjent som knapt nok fortjener betegnelsen fiske. Ikke er det bærekraft og ikke er det sport, men kan nærmest betraktes som plaging av levende laks. Hvilket enormt kikk dette da også ifølge de praktiserende av Fisk og Slipp (CR) skal utløse når de lemper død eller skadet og dødsdømt fisk på elva igjen, er ikke til å begripe. En norsk bygdefisker ville nok heller følt en stor sorg over hendelsen.

Pengesterke utlendinger

Hvis dette er den aktiviteten som skal dominere fremtiden under dekke av å være det nye moderne laksefiske, så vil vi slutte å komme hit. Da overlater vi til pengesterke utlendinger å kunne plage ihjel det siste av laks i Gaula. Da får Gaula fiskeforvaltning skrive det siste kapitlet om det som var og som de ikke klarte å redde på grunn av at grådigheten tok overhånd. Hvis det er så elendig som det påstås å være, så får en heller stenge alt fiske i elva til den er klar for beskatning igjen.

Jeg og mine venner aksepterer uten problemer at dette innføres for å redde laksestammen, men da må en også tørre å stoppe fang og slipp, så fredningen får den ønskede effekten og ikke opptre slik som i dag da forvaltningenes stadige nye påfunn kan mistenkes for å være en del av en større plan som går ut på at bygdefiskeren, ungdommen og de tradisjonelle laksefiskerne skal byttes ut med pengesterke folk som betaler store summer for fritt kunne plage laks til døde for egen forlystelses skyld, og kaste utbyttet på elva i etterkant.

Den såkalte PK aktiviteten (Plag og Kast). Jeg registrerer at de Fang og Slippfrelste forsøker å sette denne ”høyverdige” aktiviteten opp mot det normale norske laksefiske med påstand om at det er slutt på den tiden da laksefiske var matauk. Jeg kan i den forbindelse trøste de med at det har jeg funnet ut for mange år siden. Like fordømt har vi kommet igjen år etter år fordi vi føler oss hjemme her. Men det er ikke det samme som at vi av den grunn skal måtte gå på tvers av våre etiske normer og verdier. Vi er for glade i dalføret, befolkningen og laksefiske for det.

GJESTESKRIBENTEN: Steinar Karlsen har fisket laks i Gaula i hvert år siden 1977.