Jeg bevilget meg et skjevt smil denne uka da jeg så fangststatistikken for Gaula etter innføringen av det nye påbudet om å slippe hunnlaks ut igjen. Ifølge statistikken, i hvert fall, blir det i noen vald ikke fisket hunnlaks! Dette er i sannhet underlig når man tar i betraktning at forholdet mellom antall hannfisk og hunnfisk er omtrent 50/50. Og nå har noen av de høyt profilerte valdene, kjent for det høye antall laks de har slaktet hvert år, greid å trosse naturen gjentatte ganger ved å fortsette å skjule og forsvare et statistisk sett umulig forhold mellom hanner og hunner.

Kvinner ble advart

Dette fenomenet fikk meg til å tenke på noe som jeg jeg tidligere har ansett som den siste mannsbastion – golfklubbene i 1970-årene. Utenfor klubbhusene på den tiden var det vanlig å se skilt som advarte kvinner mot å tre inn det mannsdominerte vannhullet kjent som det ‘nittende hull’ (baren). Faktisk har mannsdominerte etablissementer hvor kvinner ikke hadde adgang, vært typisk for Storbritannina helt fram til 1990-årene.

Kan det være mulig at noen vald i Gaula har satt opp undervannsskilt med høflig beskjed til hunnlaks om å svømme videre, mens hannlaks ønskes velkommen til å slå av en ‘prat’.

I den menneskelige verden ville slik diskriminering havne i rettssystemet, hvor det er mange likestillingsadvokater som lever godt på at det foregår diskriminering i en eller annen form. Hvem snakker så for laksen?

Alvorlig talt, vi kan selvsagt forstå at statistikk kan gi et skjevt inntrykk av virkeligheten, men slike latterlige tall (ni av ti laks som er fisket, er hannfisk, i det verste tilfellet), setter fantasien i gang. Kan det være, uhørt som det enn lyder, slik at fiskere oppgir at de har tatt hannlaks, mens det i realiteten er hunnlaks, og dermed kan de likevel ta fisken med hjem og putte den i fryseren? Jeg undrer.

Drastiske virkemidler

Blant dem som leser dette vil det uten tvil være en del som synes ideen om å returnere laksen til elva er et fremmedartet og avskyelig konsept, og likevel, i dette kriseåret, når drastiske virkemidler behøves for å bevare det som er igjen av Gaulas minkende laksebestand, er det nødvendig at vi alle gjør hva vi kan for å hjelpe til med å redde den flotte elva vår.

Å endre en kultur over natta er selvsagt vanskelig. Likevel, en nødssituasjon krever nødtiltak, og når det gjelder tid, så er nettopp det noe vi ikke har. Jeg husker at jeg for få år siden snakket med en grunneier ved ett av de nedre partiene av Gaula. På den tiden advarte jeg mot å fortsette med å tillate at store mengder laks blir drept i ei elv som er utsatt for det mest intense fiskepresset jeg til nå har støtt på innen laksefiske rundt om i verden. «Jeg mister kunder hvis jeg insisterer på at de skal slippe ut laksen,» fortalte hun meg. «Med all respekt,» svarte jeg, «hvis vi ikke temmelig raskt begynner å slippe ut laks i stort antall, kommer du ikke til å ha noen kunder i det hele tatt fordi virksomheten din vil stoppe opp.» På dette valdet, i likhet med mange andre, ser man nå at fangsten bare utgjør 10 – 20 prosent av det man nøt godt av bare for få år siden. Total kollaps for virksomheten og stenging av elva er en reell mulighet. Et klassisk eksempel på kortsiktig tankegang og det å skyte seg selv i foten.

Gaulas problem

Selvsagt vil jeg ikke på noen måte påstå at laksefiskere som dreper fisken, må ta det hele og fulle ansvaret for Gaulas dilemma. Vi vet at verdens beholdning av atlantisk laks i nokså lang tid har vært i ferd med å bli tømt. Likevel har Gaula et helt spesielt problem: et kraftig fiske utført av et uforholdsmessig høyt antall personer som ønsker å fange og drepe laks.

Stengningen av en rekke norske lakseelver på grunn av problemer med lusesmitte fra lakseoppdrett, gyrodactylus og kraftutbygging har ført til at tilstrømmingen til Gaula har økt og oversteget grensen for hva elva kan tåle, dersom fang og slipp fortsatt skal utgjøre en så ynkelig liten del av fisket sammenlignet med fang og drep. Løsningen som er innført i år har vært å fremme tilbakesetting av all hunnlaks. Man kan drepe så mange hanner som man har tillatelse til, som for øvrig er rundt ti ganger antallet laks som går opp i elva.

Å drepe hannlaks

Hvor klokt det er å drepe utelukkende hannlaks, er noe jeg ville sette et spørsmålstegn ved. Jeg er ikke vitenskapsmann, men det forekommer meg at naturen har skapt et noenlunde jevnbyrdig forhold mellom hann- og hunnlaks. Ganske visst har dette en årsak? Hvis det ikke var behov for hannlaks i så stort antall, hvorfor blir de født i så stort antall?

En venn av meg, som har utstrakt erfaring med lakseklekkeri i en annen norsk elv, fortalte meg nylig at de oppnådde de beste resultatene når tre hannlakser befrukter hver hunnlaks.

Det som er bekymringsfullt er at mesteparten av storlaksen, uansett kjønn, blir drept i Gaula. Dette er virkelig bekymringsfullt og vil nesten helt sikkert føre til tap av vår høyest verdsatte fisk, den største, sterkeste laksen. For oss virker det mer fornuftig å sette en grense for mengden laks som kan drepes, uavhengig av kjønn. I stedet skulle størrelsen være den avgjørende faktor. Hvis vi skal fortsette å drepe laks, la fiskens størrelse være den avgjørende faktor, og la oss basere antall fisk på vitenskap, fakta og en skikkelig vurdering av hvilken beskatning elva kan tåle, og ikke hva de mer taleføre medlemmene av et anti-fang-og-slipp-brorskap er villige til å akseptere.

Vi lever nå i en periode der Gaula trenger venner, mer enn noen gang i sin historie. Alle kan kanskje ikke godta fang og slipp, men vi kan alle være enige om at det eneste vi fiskere har kontroll på, er hvor mange fisk vi tar opp av elva. For de som påberoper seg å være ‘venner’ av denne flotte elva, er det på tide å stå fram og vise det. Hvis ikke, kan den årlige turen til en av Europas store lakseelver gå over til å bli et falmet bilde i et fotoalbum.

Matt Hayes

(Oversettelse fra engelsk tekst: Liv Helen Vaagland)

Engelsk tekst:

Gaula - with Friends like this, who Needs Enemies?

I allowed myself a wry smile this week when I saw the catch statistics for Gaula following the implementation of the new rule that all female salmon must be released. According to the statistics, at least, some ‘vald’ simply don’t catch female salmon! This is truly astonishing when one considers that the population of male versus female fish is roughly 50/50. And yet, some of the high profile vald, notorious for the large number of salmon that they slaughter every year, have managed to defy nature time and again by continuing to harbour a statistically improbable ratio of males to females.

This phenomenon got me thinking about what I had previously assumed was the last bastion of male bias - the golf clubs of the nineteen seventies. It was typical during this period to find signs outside the clubhouse warning women against entering the male dominated watering hole known as the ‘nineteenth hole’ (the bar). Indeed, it was typical in the UK for women to be banned from certain male dominated establishments right up to the nineteen nineties.

Could it be possible that some of the vald on Gaula have erected underwater signs politely requesting that female salmon swim on by while male salmon are welcome to stick around and ‘shoot the breeze’ ?

Such discrimination has been the subject of legal action in the human world, with a raft of equal opportunities lawyers making a very nice living out of any form of discrimination.

Yet, who speaks for the salmon?

On a serious note, of course, we can understand a certain level of statistical glitching but such ridiculous numbers (nine out of ten salmon caught being male in the worst case), stretches the imagination. Could it be, perish the thought, that anglers are proclaiming fish to be male when in fact they are female just so that they can take them home and pop them in the freezer, I wonder?

No doubt there are those reading this whom find the idea of returning salmon to the river an alien and abhorrent concept and yet in this year of crisis when drastic measures are called for to preserve what is left of Gaula’s dwindling salmon stocks, it is vital that we all do what we can to help save our noble river.

Of course, it is difficult to change a culture overnight. Yet, desperate times call for desperate measures and speaking of time, it’s the one thing that we have not got. I recall a few years ago, a conversation with a landowner on one of Gaula’s lower beats. At the time, I was warning of the danger of continuing to allow such large numbers of salmon to be killed on a river which has the most intense fishing pressure I have yet to encounter in the world of salmon fishing. “I will lose customers if I insist that they return salmon” she told me. “With respect,” I replied “if we don’t start to release salmon in large numbers rather soon you won’t have any customers at all because your business will close.” This vald, along with many others is experiencing caches of around ten to twenty percent of what they enjoyed just a few short years ago. Complete collapse of that business and the closure of the river is a real possibility. A classic example of short term thinking and shooting oneself in the foot.

Of course, I am in no way suggesting that the killing of fish by anglers is totally responsible for Gaula’s dilemma. We know that the worldwide tank of Atlantic Salmon has been running on empty for some considerable time. Gaula, however, has a unique problem: it is very heavily fished by a disproportionate number of people whom want to catch and kill salmon. The closure of numerous Norwegian salmon rivers due to problems with lice infestation by salmon farms, gyrodactylus and hydro-electric schemes has increased the traffic to Gaula beyond a limit that this great river can sustain if the catch and release ratio versus catch and kill continues to be so pitifully low.

The solution implemented this year has been to bring forward the release of all female salmon. Males can be killed up to the number allowed by the current bag limit which, incidentally, is around ten times the number of salmon that enter the river. The wisdom of killing only male salmon is one that I would question. I am not a scientist but it occurs to me that nature has created a roughly equal ratio of male to female salmon. Surely, this is for a reason? If male salmon were not needed in such large numbers, why are they born in such large numbers. A friend whom has extensive experience of hatchery salmon on another Norwegian river recently told me that they achieved the best results when three male salmon fertilised each female.

What is worrying is that most of the big salmon, regardless of sex, are killed on Gaula. This is very worrying and almost certainly likely to result in the loss of our most prized fish - the biggest, strongest salmon. It makes more sense for us to put a limit on the amount of salmon that can be killed regardless of sex. Rather, size would be the critical factor. If we are going to continue to kill salmon, let us make the deciding factor the size of the fish and let’s base the number of fish on science, facts and a proper assessment of what the river can sustain, not what the more vocal members of the anti-catch and release fraternity will accept.

We are now living in an era when at more than any time in it’s history, Gaula needs friends.

We may not all agree on catch and release but we can all agree that the only thing we anglers can control is the number of fish we take from the river. For those whom proclaim themselves to be ‘friends’ of this great river, it’s time to stand up and be counted. Otherwise, that annual trip to one of Europe’s great salmon rivers might become consigned to being a faded picture in a photo album.

Matt Hayes

GJESTESKRIBENT: Artikkelforfatteren Matt Hayes. Foto: Anders Bergundhaugen