Det er nå hevet over tvil at Gaula er inne i en krise, og samtidig som det er fristende å tenke at vi er den første generasjonen som opplever en slik alvorlig situasjon, kan jeg forsikre at det er vi ikke.
Nylig drev jeg med undersøkelser for et nytt filmprosjekt for TV, kalt «Lakselorder». TV-serien handler om de engelske «lakselordene» som fisket i Norge mellom midten av 1800-tallet og 1. verdenskrig. Det er en vanlig oppfatning at lordene sluttet å fiske etter norsk laks mye på grunn av krigsutbruddet, noe som også utvilsomt var en faktor. Men den aller viktigste årsaken var, etter det jeg fant under mine undersøkelser, nedgang i laksebestanden.
Engelskmannen John Gordon fisket i de midtre partiene av Gaula i siste halvdel av 1800-tallet. Faktisk var Gordon og hans folk de første gjestene som kom og bodde hjemme hos oss i vår familiebolig, Storstuu Winsnes, i det året den ble bygd (1882). I denne perioden var fangstene på topp, men Gordon var klar over den økende beskatning av laksebestanden som følge av garnfiske både i fjord og elv, og han fryktet for framtida. Ifølge Singsåsboka prøvde Gordon å etablere et lakseklekkeri ved Gaula så tidlig som i 1872. Egg ble tatt fra hunnlaks og befruktet med melke fra hanlaks. Lakseyngelen ble åpenbart sluppet ut straks den hadde absorbert plommesekken – en framgangsmåte vi nå ser var dømt til å mislykkes, fordi det det ganske enkelt var for tidlig til at de små fiskene hadde en reell mulighet til å overleve.
Ved forrige århundreskifte var beskatningen av laksen så ødeleggende at det britiske aristokratiet i stor utstrekning ga opp å fiske i svært mange elver, inkludert Gaula.
Lyder dette kjent? Ja, det gjør det selvsagt. Å leie ut fiskevald i Gaula blir stadig vanskeligere, og som en av dem som har bygd opp en karriere innen fiske og i media, kan jeg forsikre at ryktet om fiske i Norge og spesielt i Gaula har sunket til nye bunnivå denne sesongen. Elva er nå kjent for å være for nedadgående etter tre år med redusert lakseoppgang, og den ødeleggende starten i år har forverret situasjonen.
Så hvorfor er Gaula i slik elendig forfatning, og enda viktigere; hva kan vi gjøre med det? I den senere tid er det gjort mye for å få fram viktigheten av fang og slipp og nødvendigheten av dette for elvas framtid. Og mens jeg er en talsmann for fang og slipp, er jeg den første til å erkjenne at dette bare er et av de forvaltningsverktøyene vi rår over, og at det er ikke et universalmiddel som kan kurere alle sykdommer. I virkeligheten er det noen praktiske problemer ved innføring av fang og slipp-prinsippet i Gaula, som vi snart vil se.
Ikke misforstå meg, Gaula er ei robust elv som først nylig har blitt svekket av påkjenninger som tærer på laksestammer verden over, slik som overfiske i sjøen, luseangrep fra laksefarmer, vannkraftutbygging (ikke et tema i Gaula) og gyrodactylus (som Gaula har holdt seg motstandsdyktig mot).
Gaula har likevel enda et unikt problem som føyer seg til alt det andre og blir den ekstra ingrediensen som til slutt har fått elefanten i kne. Dette problemet er overfiske med stang og snøre. Det er blitt anslått at Gaula på det meste har hatt så mange som 10000 fiskere i den korte sesongen på 13 uker. Og gjeldende regler tillater at det tas 50000 fisker opp av elva!
Fri tilgang til elva og billig fiske, hittil opphøyet som et av Gaulas store fortrinn, har til slutt krevd sin pris. Faktum er at i gamle dager var fiske med stang og snøre nokså ineffektivt, men ikke i dag. Moderne fluefiske, sammen med utviklingen av bedre stenger, sneller, sener og fluer, gjør laksefisket så effektivt at det er likeverdig om ikke bedre enn tradisjonelt fiske med sluk.
Hærskare av sluker
Laks som går opp i Gaula, møter en hærskare av sluker, mark og fluer på sin vei oppover elva. Presset er ubarmhjertig. Ettersom andre elver i Norge har blitt tvunget til å stenge, har presset på Gaula økt år for år og nå til det punktet hvor den er blitt en av de lakseelvene hvor det fiskes hardest, sammenlignet med andre elver jeg har sett (og jeg har sett og fisket i mange!).
Den store skandinaviske laksefiskeren Hakan Norling påpekte for flere år siden til meg at etter hans erfaring er moderne gaulalaks mye mindre aggressiv når den tar fluen i dag enn den var i 80-årene. Dette inntrykket er blitt kraftig styrket av et stort antall erfarne laksefiskere som har uttalt at fisken i Gaula er vanskelig å ta. Dette er neppe overraskende når en tar i betraktning hvor mange kunstige sluker og fluer fisken ser på sin vei oppover elva.
Kan det være slik at vi er vitne til en kortsiktig genetisk endringsprosess som virker slik at den laksen som overlever det intense fiskepresset, er fisk som fra naturens side er mer motvillig til å ta flue eller sluk? Hvis så er tilfelle, vil disse ‘forsiktige genene’ bli overført til avkommet etter den fisken som overlever. Vi kan også være vitner til et annet fenomen knyttet til overfiske, og det er en stadig senere oppgang av fisk. Genetiske endringer ville virke slik at fisk som går opp sent, overlever, og det kan godt være at elvas overlevelsesmekanisme vil være at fisk som går opp sent, blir dominante.
Og hvis vi aksepterer at raske genetiske endringer er mulig, tenk på konsekvensene av å drepe all den store fisken – en praksis som har vært glorifisert i denne elva. Ville lokale jaktlag vurdere å høste alle de fineste elgene eller reinsdyrene i flokken, slakte alle de største og sterkeste dyrene? Selvfølgelig ikke. Å gjøre det ville resultere i en svekket bestand med stadig mindre dyr. Og likevel gjør vi gladelig det med vårt største aktivum, den største laksen i elva vår.
Pause i fisket
Det intense fiskepresset i Gaula er forverret av at det har vært vanlig å la fiskerne være ved elva 24 timer i døgnet, et prinsipp jeg er sterkt uenig i. Her på Winsnes stenger vi elva to ganger i døgnet, fra 14 til 18 og fra 02 til 06, slik at alle våre laksevald får en pause. Resultatene har vært oppmuntrende. Ikke bare liker gjestene våre dette systemet, vi har også vært vitne til at fiskere med middels eller svak ferdighet i det minste får en sjanse til å få laks på kroken. Og med en høy fang og slipp-rate (over 90 prosent i våre vald) føler vi oss komfortable med at vi har et effektivt opplegg som gjør gjestene glade og hjelper elva.
Fang og slipp er kontroversielt I Norge. Som engelskmann og utlending har jeg dyp respekt for norsk kultur og tradisjon, og jeg er også veldig glad i livet på landsbygda her. Nordmenn hegner om tradisjonen med å høste fra naturen, og selv om dette kan virke fremmed for meg slik jeg er oppdratt, er jeg komfortabel med tankegangen forutsatt at den er bærekraftig.
Problemet er at, for å sitere Bob Dylans gamle sang, ‘Tidene er i forandring…’ og i den moderne verden utsettes naturen for intense påkjenninger. Selvsagt er vi mer velstående i dag, og fiske er i økende grad blitt en sport mer enn en nødvendighet for å sanke mat for å spe på lave inntekter, slik det var tidligere. Mange, mange flere besøkende har flokket seg i Gaula, for i den moderne verden har vi bedre ferierettigheter og mer penger å bruke på fritidssysler. Gaulas ‘åpen dør-holdning’ har vært meget populær blant utenlandske gjester som kanskje ikke har ressurser til å fiske i andre, mer eksklusive lakseelver hvor prisene er høyere.
For min egen del ser jeg ikke at løsningen på Gaulas dilemma er å heve prisen for å fiske slik at ingen andre enn de som er svært formuende har råd til å fiske her. Selvsagt er høye priser for å fiske og en praksis med eksklusivt fiske en måte å kontrollere fiske med stang og snøre på. Likevel, å gjøre Gaula til en totalt eksklusiv lakseelv ville være et skritt tilbake etter min mening. De fleste av oss ønsker en elv som gir adgang for folk med ulik bakgrunn, selv om eksklusive fiskesoner som vår har en rolle å spille. Men det har også åpne fiskesoner som gir fiskere sjansen til å fiske med andre metoder.
Fang og slipp
På en eller annen måte må vi finne ut hvordan vi skal forvalte elva samtidig som vi holder fast på våre prinsipper, og i dette ligger vår største utfordring. Fang og slipp-fisket må utvilsomt spille en viktig rolle. Jeg har hørt sagt fra sterke motstandere av fang og slipp at den er ‘grusom’ og ‘ineffektiv’. Dette understøttes ganske enkelt ikke av fakta.
Der hvor fang og slipp blir praktisert skikkelig, ligger overlevelsesraten på 80 - 90 prosent. Her ligger problemets kjerne: Mange av våre gjester i Gaula forstår ikke hvordan de skal slippe ut fisken på en trygg måte, og hvis vi skal gjøre fang og slipp til et viktig redskap i forvaltningen, må vi finne en måte å lære grunneiere og fiskere å gjøre dette riktig på. Vi må også finne en måte å sørge for at grunneierne kan skaffe seg en beholdning med rimelige håver, for uten slike er sikker fang og slipp svært vanskelig.
Ser vi inn i framtida, vil det første skrittet på veien til restituering være ikke å stikke hodet i sanden og late som om Gaula på en eller annen måte vil komme seg uten vår hjelp. Det vil den ikke. Jeg har hørt grunneiere si: «Hvis jeg tvinger mine fiskere til å slippe ut all fisken, vil jeg tape på fisket i år...» Til dem vil jeg si dette: Ty til opplæring og overtalelse. Konsekvensene av ikke å handle er mye verre enn en sesong eller to med redusert inntekt. Det er en svært reell og overhengende fare for at det ikke blir noen inntekt fra elva i det hele tatt!
Det første skrittet for oss er ikke å late som om vi går en krise i møte, men å erkjenne at vi alt befinner oss i en. Deretter må vi prøve ut andre måter å dempe presset på denne fine elva enn å sette høye priser på fisket. Vår forvaltning av Gaula bør ikke baseres på å gjøre elva til et eksklusivt samlingssted for velstående, utenlandske fluefiskere. Nei, den bør være klasse- og inntektsnøytral og basert på normer for oppførsel som vi alle kan godta. Til slutt må vi finne et trygt nivå for mengden fisk som vi kan høste uten å skade bestanden og venne oss til tanken at vi må beskytte vår fremste sportsfisk – stor Gaula-laks. Fang og slipp vil spille en rolle, men det er en stor jobb å gjøre om vi ikke, som John Gordon og lakselordene, skal snu ryggen til elva og i stedet ganske enkelt overlate til framtidas besteforeldre å fortelle historier foran peisen om laksefisket som en gang var i Gaula.
For å konkludere, vil jeg sitere president JF. Kennedy som sa: «Ikke spør hva ditt land kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for ditt land.» Gaula vil overleve og blomstre igjen hvis vi ikke spør hva elva kan gjøre for oss, men hva vi kan gjøre for elva.
Matt Hayes
(Oversettelse fra engelsk tekst: Liv Helen Vaagland)
Engelsk tekst:
Gaula - Lessons from History
It is now beyond doubt that Gaula is in crisis and whilst it is tempting to think that we are the first generation to experience such a dire situation, I can assure you that we are not. Recently I have been researching a new filming project for television called ‘The Salmon Lords.’ The series concerns the history of the British ‘Lakse Lorder’ whom fished in Norway between the mid eighteen hundreds and the first World War. It is commonly believed that the Lorder stopped fishing for Norwegian salmon largely because of the outbreak of war and whilst this was undoubtedly a factor, the overwhelming reason, according to my research, was declining catches of salmon.
The Englishman, John Gordon, fished the middle beats of Gaula from the middle to the end of the nineteenth century. Indeed, Gordon and his party were the first visitors to stay in our family house, Storstuu Winsnes, in the year that it was built (1882). During this period, catches were peaking but Gordon, aware of the increasing exploitation of salmon by netting in the fjord and river, feared for the future. According to the Singsås Bok, Gordon tried to establish a hatchery on Gaula as early as 1872. Female fish were stripped of their eggs and male salmon milt was used to fertilise them. The salmon parr were released, apparently, almost as soon as they had absorbed their egg sac - a policy that we now understand was doomed to failure because it was simply too early for the small fish to stand a good chance of survival.
By the turn of the nineteenth and twentieth centuries, the exploitation of salmon on Gaula was so damaging that the British aristocracy largely abandoned fishing numerous rivers, including Gaula.
Does this sound familiar? Yes, of course it does. Selling fishing on Gaula is becoming increasingly difficult and as someone whom has built a career in fishing and the media, I can assure you that the reputation of fishing in Norway and on Gaula in particular has reached new lows this season. The river now has a reputation of being in decline after three years of reducing salmon runs and this year’s disastrous start has worsened the situation.
So why is Gaula in such a mess and more importantly, what can we do about it? Much has been made of late of the importance of catch and release and its vitality to the future of the river. And whilst I am an advocate of catch and release, I am the first to acknowledge that it is but one of the management tools at our disposal and it is not the panacea to cure all ills. Indeed, there are some practical difficulties in establishing a catch and release policy on Gaula which we will consider shortly.
Make no mistake, Gaula is a robust river that has only recently wilted to the pressures that are affecting worldwide salmon stocks, namely over-harvesting at sea, lice infestation from salmon farms, hydro-electric (not an issue on Gaula) and gyrodactylus (which Gaula has remained immune from).
Gaula, however, has a further unique problem to add to the mix and it is the extra ingredient that has finally brought the elephant to its knees. That problem is over-fishing by rod and line. At its peak, it has been estimated that Gaula has experienced as many as 10000 fishing visitors in its short thirteen week season. And yet, current regulations legally allow the harvesting of 50000 fish from the river!
Open access to the river and cheap fishing, so long extolled as one of Gaula’s great virtues, has finally taken its toll. The fact is, that in the old days, rod and line fishing was quite inefficient: not so today. Modern fly fishing, with the development of better rods, reels, lines and flies is now so efficient at catching salmon that it is equal if not superior to traditional spin fishing.
Salmon entering the Gaula system endure a battery of spoons, worms and flies as they make their way up the river. The pressure is relentless. As other rivers in Norway have been forced to close, the pressure on Gaula has been ratcheted up year by year to the point now where it is one of the most heavily fished salmon rivers I have seen (and I have seen and fished a great many!)
That great Scandinavian salmon angler, Hakan Norling pointed out to me several years ago that in his experience, modern Gaula salmon are much less aggressive when taking the fly than in comparison to the eighties. This notion has been heavily reinforced by numerous experienced salmon fishers whom have pronounced Gaula fish as being difficult to catch. This is hardly surprising when one considers just how many artificial lures and flies fish see on their way up the river.
Could it be that we are witnessing short term genetic engineering whereby the salmon that survive this intensive fishing pressure are the fish that are naturally more reluctant to take a fly or spoon? If so, these ‘cautious genes’ may well be being passed on to the progeny of surviving fish. We may also be witnessing another phenomenon associated with over fishing and that is an increasingly late run of fish. Genetic engineering would suggest that late running fish survive and it may well be that the river’s survival mechanism will be for late running fish to become dominant.
And if we accept that short term genetic engineering is possible, think of the consequences of killing all of our big fish - a practice that has been glorified on this river. Would local hunting teams think of harvesting all of the finest elk or reindeer from the herd, slaughtering all of the biggest and strongest animals? Of course not. To do so would result in a sickly population of animals with shrinking size. And yet we happily do exactly that with our greatest asset, our river’s biggest salmon.
The intense fishing pressure on Gaula is compounded by the tradition of allowing fishermen to be at the water twenty-four hours a day, a policy that I strongly disagree with. Here at Winsnes, we close the river twice a day from 2pm until 6pm and from 2am until 6am so that all of our salmon pools get a rest. The results have been very encouraging. Not only do our guests like this system, we have also witnessed that fishermen of average or weak ability at least stand a chance of hooking salmon. And with a strong catch and release rate (over 90 percent on our water), we feel comfortable that we are running an efficient system that keeps guests happy and helps the river.
Catch and release is controversial in Norway. As an Englishman in a foreign country, I have a deep respect for Norwegian culture and tradition and I am also very fond of my rural life over here. Norwegians cherish the tradition of harvesting from nature and whilst this may be alien to my upbringing, I am comfortable with the idea provided that it is sustainable.
The problem is that, to quote the old Bob Dylan song ‘Times they are a’ Changing...’ and in the modern world the pressures on nature are intense. Of course, we are all more wealthy now and fishing has become increasingly a sporting pursuit rather that a necessity for harvesting food to supplement low income as it was in the past. Many, many more visitors have flocked to Gaula because in the modern world we all have better holiday entitlement and more money to spend on leisure. Gaula’s ‘open door policy’ has been hugely popular with foreign visitors whom perhaps do not have the resources to fish other, more exclusive salmon rivers where prices are higher.
I for one do not see the solution to Gaula’s dilemma to be to make fishing prices so high that anyone less that very wealthy can afford to fish it. Of course, high fishing prices and operating exclusive fishing is one way of controlling over fishing on rod and line. Yet to see Gaula become totally exclusive would be a backward step in my view. Rather, most of us want a river that offers access to people of many different backgrounds and whilst exclusive fly fishing zones like ours have a role to play, so too do the public fisheries that offer fishermen the chance to fish with other methods.
Somehow we have to find a way to manage the river whilst still retaining the our principles and therein lies our biggest challenge. That catch and release fishing has a vital part to play, I have no doubt. I have heard it said by staunch opponents of catch and release that it is ‘cruel’ and ‘ineffective.’ The facts simply don’t back this up. Where catch and release is practiced properly, survival rates are in the high eighties or low nineties of percent. Herein lies the nub of the problem: on Gaula, many of our vistors do not understand how to safely release fish and if we are to move toward the use of catch and release as an important river management tool, we have to find a way to quickly and efficiently educate landowners and fishermen to do it properly. We must also find a way to provide a stock of landing nets at low cost to landowners because without them, safe catch and release is very difficult.
Looking to the future, the first step on the road to recovery is not to bury our heads in the sand and pretend that Gaula will somehow recover without our help. It won’t. I have heard landowners say ‘if I force my fishermen to release all fish I will lose business this year...’ To them, I say this: educate and persuade. The consequences of not acting are far more dire than a season or two of reduced income: it is the very real and imminent possibility of not having an income from the river at all!
The first step is for us not to pretend that we are heading for a crisis but to acknowledge that we are already in one. Next, we need to explore ways to take the heat down on this fine river without using high fishing prices as a management tool. Our management of Gaula should not be based on creating a river that is an exclusive fly fishing venue for wealthy foreigners. No, it must be class and income neutral and based upon codes of behaviour that we all buy into. Ultimately, we must find a safe level of fish that we can harvest from the river without damaging stocks and get used to the idea that we must protect our prime sport fish - big Gaula salmon. Catch and release will play its part but there is a huge amount of work to do if we are not, like John Gordon and the Lakse Lorder, to turn our back on the river and instead make the stories of epic gaula salmon fishing simply fireside stories related by grandparents.
To conclude, I will quote president JF Kennedy whom said ‘Ask not what your country can do for you but what you can do for your country.‘ Gaula will survive and flourish again if we ask what not our river can do for us but what we can do for our river.
Matt Hayes
