I år kom han ikke – fiskekameraten min. Hvert år de siste 15 årene har han tatt turen ned fra Tromsø for å få med seg åpningen på laksesesongen. En laber sesong i fjor, dystre spådommer gjennom vinteren har fjernet siste rest av forventning.

Hva skjer med laksefiskeren når trua er borte? Svaret har jeg ikke, men det bekymrer meg. Det er slik at «Trua» knytter seg til interessen «for», og den dagen interessen for laksen er borte, er det grunn til å bli alvorlig bekymret for fortsettelsen.

Hvem skal da stå opp å tale laksens sak, når politikernes kåtskap med å tildele nye laksekonsesjoner, grønne eller ei, peprer kysten med mærer? Hvem skal representere bredden og tyngden i argumentasjonen når luseproblematikken tar overhånd etter feilslåtte behandlinger og utvikling av resistens?

Jeg har tidligere tatt til orde for tiltak som går på å redusere unødig eller uønsket dødelighet i elva gjennom året. Herunder kultiveringstiltak i bekker og små sidevassdrag, reduksjon av predasjonstrykket gjennom året og kvotebegrensninger på bruken av fang og slipp. Samtidig må arbeidet med å legge press på politiske myndigheter og fiskeoppdrettsnæring opprettholdes slik at nye driftsmåter så raskt som mulig blir tatt i bruk. Driftsmåter som reduserer eller fjerner problematikk knyttet til lus, forurensning og rømning.

Vi skriver i dag medio juni, og det første tonnet med fangstregistrert laks er passert (124 lakser, 1015 kg). Sammenligner vi med tallene for sesongene 2013 - 920/6486, 2012 -2796/22643 og 2011 - 1790/13052 (tallene er for hele juni måned) ligger vi pr. dato langt etter på statistikken.

Spørsmålet blir nå hva forvaltningen tenker om det, og ikke minst når har de tenkt å tenke noe om det?

Hvilke tiltak kan gjennomføres for å begrense en skade som tydeligvis har skjedd et eller annet sted, hvilke tiltak kan de gjøre for å sikre at det er nok gytefisk på plass når neste generasjon skal sikres?

La oss se på alternativene. Vi kan stenge deler av eller hele elva for resten av sesongen, kvotene kan reduseres ytterligere eller kravet til gjenutsetting økes. I tillegg kan det innføres en ytterligere innskjerping i bruk av fiskeredskaper og med noen kombinasjoner av fredningstid (muligens).

Til syvende og sist handler det om hva forvaltningen har evne og mot til og hvilke hensyn de mener veier tyngst – økonomiske eller laksens.

Melhus JFF er av den bestemte oppfatning at om ikke fisket tar seg betydelig opp, og da snakker vi om virkelig betydelig de nærmeste dagene, må elva stenges for alt fiske. Vi kan ikke utsette en slik vurdering til den annonserte «midtveisvurderingen».  Situasjonen er så dramatisk at det hjelper ikke med å ha «trua» lenger. Her må «føre var» prinsippet komme inn.

Melhus JFF har ikke et ønske om å stenge elva, men hvilket alternativ har vi? Økonomisk blir vi like skadelidende som alle andre – la det være klart. Ansvarligheten i denne sammenhengen ligger hos laksen som art og ikke i forhold til bekymringen for vår økonomi.