Karl Inge Stumo fra Karmøy i Rogaland er en ivrig fisker. Én uke hver sommer reiser han sammen med en gjeng fra Karmøy til Singsås for å fiske i valdet Wilmannsøien i Gaula. Dette er den åttende sommerenn han er med, resten har tatt turen flere år. Det siste året har han nedtegnet alle sine fiskeeventyr, inkuldert det i Gaula, i bloggen Fiskemoro. Før den ble opprettet drev han et annen nettsted om fiske.
Hvorfor blogger du?
- Jeg har et ekstremt eksponeringsbehov, sannsynligvis. Det øker min glede med opplevelsene når jeg får dele de med andre og får tilbakemeldinger.
På bloggen, som så langt har blitt besøkt over 7000 ganger, er det én historie som skiller seg ut: Sagaen om storlaksen som ble for sterk.
Natt til onsdag opplevde Karl Inges og hans fiskemakker Geir det en hver ekte fisker håper på. De kjente napp i stanga, og ante at en virkelig storlaks hadde falt for deres kurtise. Som i en hver god fiskesaga glapp fisken etter timer med prøvelser, og laksen kunne ikke veies. Men at den var stor, det er de ikke i tvil om. På bloggen anslår Karl Inge vekten til over 20 kilo, og døper laksen "Gaula-ekspressen". Under følger Karl Inges egen beretning om storlaksen som ble for mektig.
Beretningen om "Gaula-ekspressen"
Klokken 02.00 legger Geir ut et kast, et sånt førstekast med flua, før man drar ut nok løssnøre til å virkelig begynne å fiske. På inntrekkingen fra det kastet biter laksen. Den tar en runde i hølen før den plutselig er på grunna like nedenfor Geir! Laksen får panikk og stikker nærmeste vei nedover det grunne sideløpet på vår side. Dette løpet i elva er grunt, og hadde det ikke vært mørkt hadde vi nok sett ryggen på fisken. En stund ser det ut til at fisken har gått på land, og jeg må gå i forveien og for løsne snøret fra overhengende trær. Samtidig reiser fisken nedover mens den jevnt og trutt drar ut snøre. Vi løper etter nedover, Geir med stanga i spenn og jeg med håven. Det er et under at det går bra i mørket her, over rullesteinene og noen steder med vann til knærne mens vi dukker for overhengende trær og hele tiden er redd for at laksen skal slippe.
Noen hundre meter lenger nede har laksen passert nok et strekk og vi nærmer oss den rolige hølen hvor båten ligger. Geir gir meg beksjed om å løpe i forveien og gjøre klar båten, for denne laksen ser ikke ut til å stoppe! Heldigvis får vi med oss både stang og fiskere trygt over til den andre siden, før laksen bestemmer seg for å ta en pause nederst i dyprenna av båthølen. Her står den lenge. Den står og står. Ikke noe plask, rykk eller vridninger, den bare står rolig i strømmen under fullt press fra Geirs stang og snøre. Etter en stund frykter vi at fisken har gått fast, men så kjenner vi at det er liv i enden av snøret-. Laksen bestemmer seg for å fortsette nedover neste stryk også, og det blir et nytt løp i full fart over rullesteinene.
Vi er nå omtrent en kilometer nedenfor der vi startet. Det har gått litt over en time og vi er gode og trøtte. Laksen bare durer rolig nedover stryket mens vi halser nedover ved siden av. I denne hølen har vi god tro på å få kontroll på fisken, dette er et rolig strekk som ender i et veldig grunt brekk, flere hundre meter langt og med veldig liten strøm på denne vannstanden. Går laksen over det brekket kan vi nok ikke følge den videre, men den må da bli trøtt? Det virker ikke slik, laksen tauer Geir hele strekket til enden før den bestemmer seg for å stoppe igjen. Den viser ingen tegn til tretthet og vi har enda ikke sett fisken. Underveis har vi ringt og vekket flere av de andre som har tørnet ut av sengene for å følge skuespillet, vi er alle like forundret over det som foregår. Det er nå cirka én og en halv kilometer og én og en halv time siden vi startet, og laksen står fremdeles rolig i nesten det stille vannet, fortsatt unde fullt press, uten å vise seg eller tegn til komme inn. Kun litt risting og noen korte bevegelser opp og ned forteller oss at det er fisk i enden av snøret.
Så skjer det! Snøret blir slapt og kommer inn på snella med en nesten rent kuttet fortom. Geir vader over elva for å prøve å se hva som har skjedd, og ser at det går en smal dyprenne med kant og steiner mot den siden vi sto på, som laksen har stått i. Her har snøret blitt slitt av når laksen har beveget på seg. I ganske nøyaktig to timer varte opplevelsen, og den vil alle, ikke minst Geir tenker jeg, huske lenge!
En lengre og mer utfyllende beretning fra sagaen om storlaksen som glapp kan leses på Karl Inges blogg, www.fiskemoro.no.
Karl Inge og Geir er ikke de eneste som har opplevd å få storlaks på kroken i Gaula i år. På Gala Natursenters laksebørs finner du oversikt over de største fiskene som har blitt tatt så langt i år. Senest denne uken bet en laks på 18 kilo, og til forskjell fra Geir, var fiskeren så heldig at han fikk den inn og fikk veid den.
