Brekende sommerhjelper gjorde historiske funn

Gravfeltet på Skjegstad har entusiastiske arbeidere.
Kultur

Våren 2016 ble det gjort et stort arbeidsverk på Skjeggstad, Hølonda, hvor både ung og gammel var med på «donna». I løpet av én lang ettermiddag og kveld var gravfeltet endelig inngjerda, og krona på verket var beitedyra som igjen kunne slippes på stedet etter ti års fravær.

Ei etterlysning

Etter at gravfeltet ble gjenoppdaget i juni 2014 ble det gjort en del vegetasjonsskjøtsel, men høsten 2015 måtte en fremdeles vasse rundt i høgt gras og bringebærkjerr. Den sårt etterlengta synligheten var så som så. Etter at ei tikke og et lam ble sluppet på arealet i fjor sommer ble det fort merkbare forandringer, selv med en kort beitesesong. Det var derfor stor spenning knyttet til spørsmålet om det lot seg gjøre å skaffe beitedyr til årets sesong. Tirsdag 25.mai la en av ildsjelene, Gjermund Eid, ut følgende etterlysning på Facebook: «Gravfeltet på Skjegstad trenger en sau med lam. Er du sau eller kjenner en som har sau, så si fra til meg eller Olav Harald Langås ... Viktig jobb i kultiveringa av dette historiske feltet».

Og det tok ikke lange stunda før Gjermund fikk napp hos en annen engasjert hølonding, Jonny Martinussen, som gjennom sine velvillige kolleger ved Øya videregående skole fikk fart i sakene. Fredag 2. juni kom Jonny til Skjeggstad med ei tikke og to lam av den svært sjeldne og bevaringsverdige husdyrrasen grå trøndersau. Dyra fant seg straks til rette og har blitt en attraksjon i seg selv. I kjølvannet av saueslippet har det òg blitt etablert et «gjetersamfunn» på Facebook, som brukes flittig for å kvittere at det står godt til med sauene. Også her er det mye entusiasme å spore.

Mulens marker

Gravfeltet har alltid vært brukt som beitemark, men etter ti år var småskogen i ferd med å fylle tomrommet etter husdyra. I dag er det derimot lite som minner om gjengroing på stedet og endringer i positiv retning har skjedd i rekordfart. Det som møter oss i dag er et vakkert kulturbeite med innslag av osp, bjørk og furu.

Og de tre grå trøndersauene utretter mirakler innafor kulturlandskapspleien: Under ei befaring med en arkeolog fra Sør-Trøndelag fylkeskommune 8.juni ble det påvist ytterligere to gravminner, begge så unnselige at de inntil nylig var vanskelige å få øye på. Den ene av gravminnene er en svak, sirkulær forhøyning som er i underkant av to meter i tverrmål, men med steiner i kjede langs kanten. Dette er ytre trekk som er med på å styrke antakelsen om at gravfeltet var i bruk allerede i romertid (0-400 e.Kr.).

Fotkjeden markerer sannsynligvis ei kremasjonsgrav, og dette forteller oss samtidig at det kan ligge flere tilsvarende flatmarksgraver på området som ikke er synlige på bakkenivå. Med dette tilskuddet er det nå registrert totalt 10 ulike gravminner på feltet. Variasjonen taler for kontinuitet gjennom en tusenårsperiode.

Grunn til optimisme

Fylkeskommunens utsendte arkeolog med ansvar for skjøtsel og tilrettelegging var tydelig begeistra over det han så og opplevde på Skjeggstad. Lista over positive effekter av prosjektet er lang, og seniorrådgiveren mener at den godt dokumenterte innsatsen og iveren styrker mulighetene for et arkeologisk restaureringstiltak for Jutulstenens vedkommende.

Bautasteinens historie er nå grundig kartlagt, og den har opphavlig vært en del av et gravmonument med utsikt over alle de øvrige gravminner og med tilknytning til ferdselsvegen som passerer like nedenfor.

Riksantikvaren er beslutningsinstans for en slik uvanlig dispensasjonssak, og alle som bryr seg om gravfeltet på Skjeggstad går spennende tider i møte. Melhus historielag har vært en pådriver helt fra begynnelsen, og har nå bevilga kjærkomne penger til produksjon av skilt som skal settes opp langs strekninga fra Eid over Liin til Skjeggstad og gravfeltet så snart det lar seg gjøre. Stadig flere etterspør nemlig informasjon om ulike kulturminner i dette viktige friluftsområdet som hittil i år har vært i fokus gjennom sagavandring med 4.trinn på Gåsbakken og Eid skoler i Sagauka samt ordførerens tur i samarbeid med Trondheimsregionens Friluftsråd.

Og blant ildsjelene i skjøtselslaget snakkes det nå lavt, men målbevisst om å utvide beitet til neste år for å åpne kulturlandskapet ytterligere, sikre tilgang på fôr, og få mer oversikt over gravfeltets utstrekning. Én ting er i hvert fall sikkert: de uunnværlige grå trøndersauene fra bevaringsbesetninga på Øya vil bli tatt godt imot også i 2018. Og hvem vet? Kanskje ligger det flere arkeologiske godbiter i mulens marker som fortjener oppmerksomhet og pleie av folk og fe.

Kjell André Brevik