Åge Aleksandersen kommer til Støren for å holde konsert for en full kultursal på lørdag. Tidenes første trønderrocker, med 50 års erfaring i gitarkassen, gleder seg til å komme tilbake. Det var fullt hus i kultursalen også i 2013, da Åge spilte sammen med Gunnar Pedersen, og det var en fin opplevelse, sier musikeren.
I år har de med seg Kjell Magne Robak på cello i tillegg.
Les også: Ny søkerrunde på biblioteket
Eksotisk ytterpunkt
I fjor sommer spilte Åge på Folkets Hus på Kvål for første gang, sammen med Sambandet. Turneen var inspirert av sangen «De e langt igjen te Royal Albert Hall» fra albumet «7800 Namsos» fra 1975. Teksten handler om at det er langt igjen for norske band til Royal Albert Hall, «fra Namsos å te Royal Albert Hall, fra Kirkenes og Hammerfest, fra Vinstra å fra Kvål». Dermed feiret han sine egne 50 år som trønderrocker, med å turnere nettopp på disse stedene.
–Kvål og Royal Albert Hall var to helt soleklare, eksotiske ytterpunkter, og begge to var råstilig, sier Åge.
–En fantastisk skole
Han hadde aldri spilt på noen av de to stedene før, selv om Sambandet turnerte på de fleste forsamlingshus i Gauldalen på siste halvdel av 70-tallet, og et par år inn i 80-tallet.
–Det var en fantastisk skole. Vi spilte lenge, og i flere økter, og det kunne være utfordrende til tider, med publikum som hadde varmet opp lenge før vi kom, ler han.
Les også: Utsolgt Åge-konsert på Støren
På spørsmål om han husker noen konkrete og gode historier fra den tiden, svarer han følgende:
–Itj som æ kan fortæl dæ, nei!
Annerledes og lærerikt
Han ler. Tidene har forandret seg, og dans på lokalet for ungdom på lørdager er en saga blott. Likevel lever Sambandet i beste velgående i dag, selv om det gikk tyngre for trønderrocken en periode. Nå er de mer populær enn noen gang, og i sommer skal Åge igjen ut på turne med fullt samband og fullt trøkk – En kontrast til den akustiske turneen han er ute på nå.
–Dette er veldig annerledes enn det jeg gjør med Sambandet. Det er annerledes å spille i kulturhus, en annen nærhet til publikum, og det er spennende, utfordrende og lærerikt. Det lærer oss noe om hva en sang er, uten for mye staffasje, sier han.
Hørte på mor
Den erfarne trønderrockeren er ydmykt takknemlig over at han kan drive med dette fremdeles, etter så mange år. Han var ikke i tvil om at det var musiker han hadde lyst til å bli, men det var vanskelig å legge planer for en forutsigbar fremtid i den bransjen, også på 60-tallet.
–Jeg så ikke så langt fram i tid som en måned en gang, ler han hjertelig.
At han er her han er i dag, og fremdeles er populær, ser han slettes ikke på som en selvfølge.
–Du store min, det er klart. Jeg vet hvordan det er å prøve å leve av musikk i Norge, og det er ikke lett, sier han.
Les også: Det gir mening å hjelpe andre
I 1967 begynte Åge på Telegrafskolen i Oslo. På spørsmål om det var for å ha noe å kunne falle tilbake på, svarer han:
–Mora mi så for seg en strålende karriere for meg i Telegrafverket. Det var ikke en backup-plan, jeg hørte bare på mora mi jeg.
Han jobbet en kort periode i Telegrafverket også, men interessen for det han kaller sin besettelse, musikken, tok stadig mer overhånd.
Pionerer på sitt felt
De var pionerer innen trønderrocken den gang, Whoopee Choop, som senere ble Prudence, selv om de strengt tatt ikke var helt gjennomførte trønderrockere ennå, for de sang på engelsk. Åge ble medlem i bandet i 1968, og i 1972 fikk de platekontrakt.
Åges første album på norsk var det tidligere nevnte soloalbumet «7800 Namsos» fra 1975, som ble sunget i allsang på utallige fester i hele Trøndelag, etter hvert som Sambandet ble etablert og la ut på turne.
1,5 millioner solgte plater etter debuten synger Åge fortsatt for fulle hus, og det skyldes blant annet at han ikke har lagt seg bakpå, sier han.
–Det er stort sett utsolgt, og det er artig. Vi har forberedt oss godt, og øvd i mange dager. Vi er flinke til å øve, det er der hemmeligheten ligger.
