Når lokalavisa gratulerer Egil Sallaup med hans høgst fortjente kulturpris, takker han, nesten litt beskjemmet.
– Det er en stor ære, men noen kulturarbeider vet jeg nå sannelig ikke om jeg er. Du skjønner alt jeg har bedrevet har liksom begynt i det små og ballet på seg. Ambisjonene har aldri vært særlig store i utgangspunktet. Men på grunn av omstendighetene har ting jeg har satt i bevegelse bare fortsatt å rulle. Ingenting av det jeg har bedrevet som tangerer kultur, har en naturlig årsak, føyer han til, og kikker over brillene mens han skyver fra seg regnskapene til en planlagt Latvia-tur.
- At jeg har hatt anledning til å jobbe så mye med barn og unge, skyldes naturligvis at jeg ikke har noen familie sjøl, tilføyer han, liksom for å trekke ned egen innsats.
Vant saftglass i langrenn
Her må vi smette inn å fortelle at Egil Sallaup får kulturprisen 2002 for sin store innsats for barn og unge på Hølonda. Innen idrett og kulturformidling både lokalhistorisk, særlig den lokale krigshistorien og i den store sammenhengen ved at han i 30 år har hatt med seg elever og ofte representanter for deres familier på bilturer hele Europa rundt med Gibraltar og Svartehavet som de mest fjerntliggende endestasjonene. Nærmeste reisemål er farsgården Sallaupen på ytterste spissen av Tingvollhalvøya. Den har fungert som leirskole og at halve Hølonda har vært der, er neppe noen overdrivelse.
Han ler litt, og med et glimt i øyet røper han at gamle kjente av han, neppe ville tro det var sant, om de fikk høre at han har fått kulturpris for idrettsarbeid og krigshistorie.
Resten av portrettet av kulturprisvinner Egil Sallaup finner du i lørdagsavisa.
